Så søtt, smart, søtt, morsomt og rørende! Så herlige mennesker! En sånn positiv livsvisdom! Den fabelaktige regissøren og manusforfatteren Richard Curtis har gjort det igjen, akkurat slik han trollbandt oss med "Love actually", "Notting Hill" og "Fire bryllup og en gravferd". Varme, smil gjennom tårer, perfekt rollebesetning og stor vekt på rollefigurenes kløning, keitethet og tilkortkommenhet. Oppskriften funker nok en gang. Innerst inne vet du at følelsene dine nok blir manipulert av pianomusikk, snertne replikker og sentimentalitet. Men å være sur på Curtis & co er som å være sur på sjokoladehjerter og selve livet.
Familien er også denne gangen av det småeksentriske slaget, de bor idyllisk til i Cornwall og er bare herlige. Vår mann er sønnen i huset, den 21 år gamle, sosialt keitete Tim (Domhnall Gleeson). Dagen etter et grusomt pinlig nyttårsparty får han vite av sin far (Bill Nighy) at alle menn i familien kan reise bakover i tid. Altså kan han i praksis spole tilbake til et hvilket som helst klønete øyeblikk i sitt eget liv og justere. Helt til det er bra nok. Litt "Groundhog day"-aktig, altså.
Siden Tims største ønske er å få seg kjæreste, bestemmer han seg for å bruke evnene til nettopp det. Det viser seg å bli langt fra så enkelt som han trodde. Tenk årsak og virkning, for eksempel. Men morsomt blir det jo, og etter hvert finner han kvinnen i sitt liv,den søte Mary (Rachel McAdams).
Selvsagt er det en moral her, selv om hovedpoenget med "About time" er at vi skal føle mye og godt. For selv om du hadde kunnet spole tilbake til de øyeblikkene da du kommer på etterpå hva du skulle ha sagt og gjort, der du ikke ser konsekvensene før etterpå: kanskje er det likevel best å leve i nuet og heller tenke seg om?