Det er ikke måte på hvor mange tidsriktige ingredienser som har fått plass i denne snurrige roadmovien: Tvillingene Sofie og Daan er oppvokst i Amsterdam med et forelsket homsepar som foreldre, født av en amerikansk surrogatmor de aldri har truffet. Bare den naive og søte Daan har lurt litt på hvordan moren er. Nå skal hun og mannen få barn ved hjelp av prøverør. Søsteren Sofie, en strammunnet kyniker og pessimist, er derimot singel med toppjobb i et magasin, frykter karbohydrater og spiser helst økologisk. Og praktiserer yoga.
Regissøren har tilsynelatende mye på hjertet om omdiskutert, moderne familieliv og livsstil.
Så kommer beskjeden: surrogatmoren ligger på sykehus. Tvillingene er nærmeste pårørende. De drar! Og treffer altså Jackie, selve prototypen på en gammel hippiedame: en fetthåret, villøyd og ekstremt fåmælt marihuanarøyker med egen rustholk av en bobil og et ben gipset helt opp til låret. Tvillingenes jobb blir å kjøre henne til et rehabiliteringssenter på andre siden av staten. I bobilen.
Det viser seg at tilkallingen av tvillingene har en logisk forklaring, men plottet er likevel såpass irriterende oppkonstruert og utvendig at det tar lang tid før en kommer tett nok innpå disse tre kvinnene til å utvikle noe engasjement i dem. Landskapene er vakre og fascinerende, skuespillerne viser seg å være svært så gode når de får jobbet seg ut av stereotypene sine.
Men "Jackie" mister fullstendig retning, og handler etter hvert mest om typisk roadmovie-trøbbel og tvillingenes endringer på det personlige planet. Surrogatmoren forblir stort sett fåmælt og utvendig.
Men så tar historien en vending som er både morsom og gapende overraskende. NÅ ser vi hva regissøren ville. Dessverre altfor sent.