"Lysets vanvidd — en film om kunstmaler Lars Hertervig" Regi/manus: Karl Johan Paulsen, Pål Øie. Foto: Knut Aas. Med: Anderz Eide, Torfinn Nag, Espen Hana, Linn Løvvik med flere. Fagfolk: Kari Greve, Holger Koefoed, Leigh Clarke, Helge Torvund, Trond Borgen, Hans Eirik Aarek. 50 minutter.
Filmskaperne har neppe hatt noe særlig penger å rutte med. Følgelig har de tydd til enkle dramatiseringer kombinert med snakkende eksperthoder, fint illustrert med kunstnerens malerier. Med sin 50 minutters lengde er den klart siktet inn mot fjernsynsvisning. Intet galt med det – slik kan den tragisk-vakre historien om en av Norges fineste malere bli sett av langt flere enn de få tusen som på landsbasis ville oppsøkt den i en kinosal.
Men selv i tv-ruta vil dramatiseringen virke klossete i starten. En fiktiv fullmektig ved fattigkontoret i Stavanger, spilt av Torfinn Nag, får i oppgave å fortelle historien om Hertervig. Dette framstår som stivt tablåteater.
Her gjelder det å venne seg til formen, overse den og la fortellingen tale. Det interessante er at filmskaperne tydeliggjør en drivkraft som fullstendig overses i Norsk biografisk leksikon: Forelskelsen i tyske Helene Winkelmann i Düsseldorf. Den endte i en sørgelig avvisning fra hennes familie fordi han – en norsk bondesønn – kom fra en lavere stand.
Slik gir filmen en plausibel begrunnelse for at den 24 år gamle malerstudenten begynte å hallusinere. Han dro tilbake til Norge og endte på Gaustad asyl et par år senere. Der påpekte legen at han stadig onanerte. Psykiatrien for 160 år siden hadde overhodet ikke innsikt nok til å forstå hva som plaget den unge mannen. Hvilken uforstand.
Fagfolkene leverer gode kommentarer. Men sterkest er raljeringen med borgermester Kiellands nedlatende artikkel der han beklager seg over Hertervigs seneste malerier. Nok en uforstand.