«Hannah Arendt». Regi: Margarethe von Trotta. Med: Barbara Sukowa, Axel Milberg, Janet McTeer, Julia Jentsch, Ulrich Noethen med flere. Tyskland/USA 2012. 1 time 53 minutter. Aldersgrense: 7 år. Egnethet: Voksen.
Arendt ble sendt av avisa The New Yorker for å dekke rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann i 1961. Det endte med at hun skrev boka «Eichmann i Jerusalem – en rapport om ondskapens banalitet».
von Trotta (Katharina Blums tapte ære, Rosa) benytter den dyktige skuespilleren Barbara Sukowa til å gestalte Arendt. Det er et godt valg. Sukowa er meget troverdig som den kompromissløst intellektuelle kvinnen som tenker og tenker mens hun røyker og røyker.
Dokumentariske klipp
Utfordringen er å gi dramatisk liv til en person som grubler over skrivemaskinen etter å ha lyttet til hvordan en ledende nazist forsvarer at han sendte tusener av jøder til å møte døden i gasskamre. Et velfungerende grep er at dokumentariske filmklipp fra den reelle rettssaken i Jerusalem flettes inn. Slik får vi både høre Eichmann og enkelte vitner uttale seg.Et annet grep er å skildre Arendt i 1960-tallets akademikermiljø i New York (hun var den første kvinnelige professoren ved Princeton-universitetet). von Trotta får godt fram hvordan Arendts konklusjoner om ondskap fungerte som en rød klut også blant venner, kollegaer og i universitetsledelsen. Sukowa gir en god tolkning av en forsvarstale Arendt holder i forelesningssalen.
Svakt om Heidegger
Filmens store svakhet er altfor korte, forvirrende og dårlig integrerte passasjer om Arendts ungdomsforelskelse i filosofen Martin Heidegger, læremesteren fra studieårene som bommet stygt i sitt syn på nazismen.
Slik fungerer "Hannah Arendt" som en biografisk innføring i en dristig tenker, men med løse tråder som man må gå til andre kilder for å nøste opp.