White house down. Regi: Roland Emmerich. Med: Channing Tatum, Jamie Foxx, Jason Clarke, Maggie Gyllenhaal, Richard Jenkins, James Woods, Rachelle Lefevre, Lance Reddick, Joey King med flere. USA 2013. 2 time 11 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Amerikansk filmindustri legger seg i selen denne høsten for å hylle sitt nasjonale ikon, Det hvite hus, for tiden bebodd av en svart president. Om et par uker kommer "The Butler", historien om en afro-amerikaner som betjener åtte av USAs presidenter fra 1950— til 1980-tallet. Det hele ender i en tårevåt stund med en Obama-etterligning.
Denne uka får vi full actionpott under en overskrift som ordspiller med det blodige alvoret i "Black hawk down" (2001), filmen om USAs tap av helikoptere i kampen mot krigsherrer i Somalia i 1993. ## Humor og nasjonalisme
Assosiasjonen er bare overflatisk. Med "White house down" ønsker tyske Roland Emmerich (Godzilla, Independence day) å nå mye lenger enn de som vil ha et realistisk krigsdrama.
Følgelig legger regissøren inn stadige doser med humor og nasjonalisme. Effekten blir at terroristenes handlinger ganske snart mister sin skrekkinngytende kraft og flytter over i sjangeren konspirasjonsfiksjon. Her kan vi trygt følge den enslige helten John Cale (Channing Tatum) som i ren James Bond-stil berger verden – og sin presidentbeundrende datter, må vite – fra å bli utslettet av den slemme skurken og hans kumpaner. Hvem de er, røper jeg ikke, men det er ikke overvettes troverdig. Det behøver det heller ikke være da man har forlatt realismen.Samtidig vet Hollywood at slike filmer aldri må miste bakkekontakten helt hvis de skal fungere. Som tilskuere lokkes vi til å pendle mellom å gjenkjenne virkelighetens verden der alt kan gå av hengslene (Midt-Østen akkurat nå) og å vite at på kinoduken faller tilværelsen trygt tilbake i sine vante folder.
I denne pendlingen oppstår snodige ironier. Mens Barack Obama for tiden ligner mest på en krigspresident der han truer Syria med et militært straffeangrep, starter Emmerichs film med at den svarte presidenten James Sawyer i Det hvite hus (Jamie Foxx) kunngjør at han vil forhandle med verdens ledende makter for å skape fred i Midt-Østen.
Emmerichs filmpresident ser ut som verdens snilleste og litt hjelpeløse mann. What mr. Foxx says, er rett og slett peace, noe slett ikke alle liker. Av slikt følger voldsomt mye action i over to timer. Selv den idylliske, grønne plenen foran Det hvite hus forvandles mot slutten til en ren actionskueplass der helten med dunder og brak skal redde president Sawyer og dattera si fra undergangen.
Tenker du virkelighet, blir det tøvete. Går du inn i fiksjonen, er den godt laget, men innsmurt med en tykk glasur av amerikansk sentimentalitet.
Jaja.