A late quartet. Regi: Yaron Zilberman. Med: Philip Seymour Hoffman, Catherine Keener, Christopher Walken, Jeremy Northam. Opprinnelsessted: USA 2012. 1 time 45 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Voksen.
Straks du ser rollelisten med navn som Philip Seymour Hoffman, Catherine Keener og Christopher Walken, tror du at det må bli fantastisk. Men regissør Yaron Zilberman lurer oss.
Det gjelder særlig Walken. Han spiller en cellist i en sammensveiset kvartett som brått melder at han må slutte på grunn av sykdom. Men filmen bryr seg knapt om å bore i hans følelser. Walken blir redusert til sjablong av en rollefigur.
Da får Philip Seymour Hoffman være langt mer i sentrum som annenfiolinisten Robert. Han er sjalu på førstefiolinisten Daniel, viser det seg, men også her blir refleksjonene mindre dypsindige enn det legges opp til.
Jo visst finnes det ansatser til å fiske i ømtålige ting fra fortiden. Var ikke bratsjisten Juliette (Catherine Keener), som er Roberts kone, kjæreste med Daniel i unge år? Og har ikke den alltid kontrollerte perfeksjonisten Daniel rett til å innlede et forhold med sin egen fiolinelev, studenten Alexandra, som attpåtil er datter til de to andre i kvartetten. Skjønner?
Det er noe konstruert over Zilbermans forsøk på å røre i dype følelser ved å la de tre friske medlemmene av kvartetten rote til livet sitt, med plutselig utroskap og opprivende konfrontasjoner som ikke virker særlig godt motivert. Jeg sitter stadig med følelsen av at nå burde dette gjøre veldig inntrykk, men røres knapt en millimeter.
Og når regissøren mot slutten må få kvartetten på plass igjen, løses de igangsatte konfliktene for lettvint opp. Alt i alt graver Zilberman aldri dypt nok i samlivets krevende samspill og blir i stedet for upresis og sentimental.
Men vakker kammermusikk, det får man høre.