Ellevill, klønete, impulsiv, morsom, glad, smart, nysgjerrig. Og helt uimotståelig. Seks år gamle Bram er en slags Emil fra Lønneberga. Han lever et liv som ser ut som barne-TV på 70-tallet den dagen han skal begynne i første klasse. Vel har han maur i rompa og tusen prosjekter på gang samtidig. Men som han gleder seg til alt det nye han skal lære!
Men dessverre. Allerede første skoledag kommer han skjevt ut med læreren, som mener at det viktigste barn skal lære er å sitte stille og gjøre det de blir fortalt. Sånn er det bare. Men Brams ben klarer bare ikke å henge i ro. Han er ikke tilpasningsdyktig, får han vite. Konflikten vokser, og trøbbel baller på seg både hjemme og på skolen.
ADHD blir aldri nevnt, men hendelsene i "Maur i rompa" går rett inn i debatten både om diagnosen og om norsk skole de siste årene, og det er Bram som har den troverdige synsvinkelen. Historien pensles ut enkelt nok til å fenge ungene både med gjenkjennelse og humor, komplekst nok til å si noe viktig og relevant om konsekvensene av ikke å være akkurat som alle andre, og nyansert nok til at vi ser at her har alle litt rett og litt feil. Slutten er vel lettvint, men logisk nok.
Etter et litt snusfornuftig førsteinntrykk, mye takket være en litt for veslevoksen norsk Bram-stemme og tilhørende dialog, viser "Maur i rompa" seg å være et kinderegg av en filmopplevelse for hele familien, og også de norske stemmene funker bra.
Brams livlige og visuelle fantasi kommer sprelsk og kreativt til uttrykk i animasjonseffekter og morsomme filmtriks. Og Coen van Overdam er helt skjønn i den store og komplekse rollen som Bram.
Det har kommet mye bra og aktuell barnefilm fra Nederland de siste årene, og "Maur i rompa" ble kåret til årets barnefilm i hjemlandet i fjor.