Kinoene oversvømmes av dubbet, amerikansk underholdning for hele familien. De selger så det griner, ungene må jo ha med voksen ledsager. Men nå har vi sett fabelaktig animasjon blandet med liveaction, og utrolige effekter en stund, vi har ledd og blitt rørt av søte, snakkende dyr med samme humor i årevis. Hvor langt er det mulig å tøye strikken?
Ganske langt, siden til og med "Smurfene" fra 2011 har fått en oppfølger. Denne gangen har trollmannen Gargarel, utstyrt med både ond plan-latter og gebrokkent norsk, som mål å få tak i den magiske, blå smurfeessensen. Mål: verdensherredømme. Derfor kidnapper han Smurfeline for å tvinge den hemmelige formelen ut av henne. Et knippe smurfer og en eplekjekk kjernefamilie fra New York drar til Paris for å befri henne. Resten er vel ikke så vanskelig å tenke seg?
Den allerede elleville og kaotiske "Smurfene 2" blir også ganske ubegripelig om du ikke har sett "Smurfene 1". Som om det ikke holdt at hver eneste filmingrediens som har vist seg å være en suksess på kino de siste årene er skviset inn: ond skurk, søte små, animerte sjarmører, tradisjonelt-humoristiske kjappisreplikker, livsvisdom hentet fra det siste i selvhjelpsbransjen, spenning, klare, sterke farger fra hele sukkertøypaletten. Selvfølgelig glitrende animert, og med de samme spektakulære effektene vi er blitt så vant med nå. Men disse små, blå smurfene som sang så plagsomt før i tiden, synger heldigivs ikke her. Ikke tar de så stor plass heller, trollmannen Gargarel og menneskefamilien stjeler showet. Helt greit, for så sjarmerende er de ikke. Gjeeeesp!
"Smurfene 2" er akkurat som de enorme godteposene med fargesprakende snop av skum og gummi: Kan se fristende ut, men har syntetisk smak og helt fri næring. Etterpå er du kvalm og klissete. Og angrer.