Så snodig! Forrige uke var det premiere på den tyske filmen "Oh boy", en studie i svart hvitt av en retningsløs ung mann i slutten av 20-årene i Berlin. Denne uken kommer "Frances Ha", en studie i svart hvitt om en retningsløs ung kvinne i New York. Begge filmene starter også med et kjærestebrudd. Tilfeldig? Helt sikkert, men likevel ikke.
For selv om de ikke handler om sosiale medier, setter de fingeren på et fenomen som ulmer i samtiden: aversjonen mot det alvorlige, ansvarsfulle voksenlivet. Idol-generasjonen, de som har hørt at de får suksess bare de vil det nok, har vokst til og fått virkeligheten i fleisen.
Frances (Greta Gerwig) er 27 år og deler leilighet med sin aller beste venninne Sophie (Mickey Sumner), fra collegetiden. Vennskapet er uvanlig tett, Frances og Sophie elsker å tulle og tøyse, date og feste. Helt til Sophie velger å gå videre. Frances må klare seg selv, og fortviler over at hun og venninnen gradvis vokser fra hverandre:
Hvorfor kan ikke bare livet fortsette å være sånn som det var i collegetiden?
Nå, når utdanningen er fullført, tynger plutselig kravene om å lykkes. Som danser (Frances) og i forlagsbransjen (Sophie), og om i det minste å tjene nok til husleia.
Regissør Noah Baunbach ("The squid and the whale") har vært innom tematikken før, i filmen "Kicking and screaming", og "Frances Ha" skylder også mer enn Adam Driver på rollelisten til tv-serien "Girls" og Lena Dunham. Jim Jarmusch-stilen er også en klar inspirasjonskilde. Det som likevel løfter "Frances Ha" er den suverene Greta Gerwig i rollen som Frances. Gerwig bringer inn en uimotståelig miks av kul og sårbar barnekvinne, og er verd kinobilletten alene.
"Frances Ha" er både underholdende og småmorsom, men blir for pretensiøs i sin iver etter å være intellektuell og "indie".