For en som verken har lest Rick Riordans populære bokserie basert på gresk mytologi eller sett den første filmatiseringen "Percy Jackson: Lyntyven" (2010), er "Percy Jackson: Monsterhavet" både en forvirrende og fascinerende opplevelse. Forvirrende fordi man mangler noen brikker i historien for å forstå handlingen fullt ut. Fascinerende fordi filmen så opplagt har "lånt" rått fra filmer/bøker som Harry Potter, Ringenes Herre, Hunger Games og eventyrfolklore, og greid å sause det hele sammen på en svært så stilig og kreativ måte. Til og med noen zombier er med for liksom å ha med alle blockbustertrender basert på bokserier det siste drøye tiåret, inklusive en drøss med andre popkulturelle referanser. Det eneste som mangler er faktisk vampyrer.
Percy Jackson, som er sønnen til havguden Poseidon og et menneske, må denne gangen redde den magiske grensen som beskytter Olympus, det eneste stedet der gudene og halvblodsgudene kan føle seg trygge. En motgift må finnes, og sammen med halvblodsgudene Clarisse og Annabeth, samt satyren Gorver og kyklopen Tyson må Percy gjennom voldsomme og vanvittige strabaser både til lands og til vanns, og alt de innehar av spesielle evner kommer til nytte når det grusomme Monsterhavet må krysses.
Det er ikke spart på noe i effektene her, fra de eventyraktige omgivelsene, til nifse monstre og morsomme bifigurer. Eventyret er spennende så det holder, og ungdommene i viktigste rollene er akkurat så flinke, pene og karismatiske som de må være for å fenge. Kjekt er det også å få gjenoppfrisket den greske mytologien. Men med alle "lånene" fra andre kjente filmer og serier er det ikke til å unngå at klisjeene står i kø, og at filmen vil si altfor mye på en gang.
Riordans bokserie om Percy Jackson omfatter hittil fem bøker som er oversatt til norsk.