Om en skrekkfilms kvalitet måles i hvor angstnivå, hvor mye du skriker og hopper i stolen mens du ser filmen mellom fingrene, ja da er "The Conjuring" noe av det aller beste sjangeren har født på årevis.
En ekstremt velspilt og god, gammeldags sjangerperle der skrekken stort sett ligger i uhyggen du forventer, det du ikke ser, men fantaserer deg fram til selv. Det er lenge siden noen har gjort dette så nifst elegant som James Wan ("Saw" og "Insidious") gjør det her. Og sannelig holder det ikke helt til mål også. Nesten.
Hjemsøkte boliger, demoner, Hitchcock-musikk, tordenvær, støvete, mørkere kjellere og eksorsisme. Alle virkemidlene er med i denne fryktelige beretningen, som påstås å være virkelig av det amerikanske ekteparet Ed og Lorraine Warren. De ble verdenskjente som paranormale etterforskere blant annet etter hendelsene som resulterte i "The Amityville horror".
I "The Conjuring" blir ekteparet, spilt av Vera Famiga og Patrick Wilson, tilkalt av familien Perron, etter at de og deres fem døtre har opplevd skremmende og uforklarlige ting i huset flyttet inn i etter å ha kjøpt det på auksjon. Oppdraget skal vise seg å bli så skremmende at den nesten tar knekken på dem.
Det som, gjør "The Conjuring" så ekstraordinær i tillegg til skrekken, er at historien i seg er ekstremt spennende og troverdig. Om du tror på sannhetsgehalten eller ei, onde ånder eller ei, er ikke så viktig: her er ingen insistering på at dette er virkelig, slik så mange eksorsist-filmer er. I stedet får vi, gjennom Warren-parets forelesninger, et både saklig og interessant innblikk i hva de jobber med, og hvordan.
Men så faller likevel regissøren for fristelsen til å ta den helt ut med alle de klassiske skrekklisjeene mot slutten. Sånn synes han kanskje det må være, men det svekker likevel totalinntrykket av en virkelig helstøpt film som er mer enn en skrekkelig skrekkfilm.