Niko (Tom Schilling) prøver og prøver, men det å få servert en helt vanlig kopp kaffe viser seg å være svært så vanskelig dette døgnet i Berlin som skildres i den prisbelønte "Oh boy", som er regissøren debutfilm.
Jakten på kaffe speiler langt på vei Nikos søken etter både tilhørighet og livsretning, og om tiden han lever i. Valgmulighetene er så mange, fristelsene likeså for 27-åringen, som har brukt tiden til å "tenke" etter at han to år tidligere hoppet av jusstudiene.
Det er en ekstra kjip dag i Nikos liv som skildres i "Oh boy". Det blir slutt med kjæresten, den rike faren skrur igjen kontanttilførselen, og etter et møte med psykologen fra helvete får han heller ikke igjen sertifikatet etter promillekjøring som håpet. Da han i tillegg setter i gang en flørt med en jente, viser det seg at hun er en tidligere klassekamerat som nesten begikk selvmord fordi Niko mobbet henne.
Nikos ferd gjennom Berlin er er flott og fascinerende fotografert i svart-hvitt. Den lystige jazzen som følger bildene, fører tankene noen av Woody Allens klassikere. Stygg-pene Berlin, med alle sine skrudde personligheter og betong, har aldri sett skjønnere ut.
Tom Schilling er perfekt som den hipsteraktige Niko, som er farlig nær å bli en skikkelig taper. Gjennom hans opplevelser er "Oh boy" et portrett av generasjonen som heller vil nave enn å holde på med noe uhipt og middelmådig. Selv om filmen "Oh boy" godt kan karakteriseres som en hipsterfilm, harselerer den også hylende morsomt med hipsterkulturen.
Det er ikke mye menneskelig varme i "Oh boy", men lattervekkende episoder, dialoger og bifigurer i all tristessen er det nok av. Og tross alt: Niko er en fyr vi både kan kjenne oss igjen i og føle sympati for. Sånn av og til.
Og "Oh boy" er en herlig filmperle som sitter godt i etter kinobesøket.