"Jeg er din". Regi/manus: Iram Haq. Med: Ola Rapace, Amrita Acharia, Tobias Santelmann, Trond Fausa Aurvåg, Prince Singh, Rabia Noreen. Norge 2013. 1 time 38 minutter. Aldersgrense: 11 år.
Allerede i 2009 så vi Haqs talent i kortfilmen "Skylappjenta" som fikk verdenspremiere på selveste Sundance-festivalen.
Stavangerskuespiller Rolf Kristian Larsen vet godt hvem Haq er, for han spilte den freidige og flørtende Normann Norsk i samme kortfilm.
Hva det handlet om? Jo, en fantasifull omtolking av eventyret om Lille Rødhette, ulven og bestemor. Haqs moderne Rødhette var en norskpakistansk ungpike med streng ordre fra familien om å kle seg i skylapplua for å stenge ute alle inntrykk fra det norske samfunnet.
Men på vei gjennom skogen blir hun tatt med storm av Normann Norsk.
Det går en tråd fra kortfilmen til Haqs spillefilmdebut med den – skal det vise seg – høyst ironiske tittelen "Jeg er din". Mina ble giftet bort som tenåring av sine norskpakistanske foreldre. Nå, et sted i 20-årsalderen, lever hun alene i en osloleilighet, skilt og med delt omsorg for sønnen Felix. En slik sosial status er ytterst skambelagt i hennes families øyne, noe moren ustoppelig sutrer om.
Det er ikke første gang norsk film viser innvandrerungdommer i kulturskvis mellom strenge, kollektive familieregler og en norsk, individstyrt livsførsel. "Bryllupet" av Leidulv Risan (2000) og "Import/Eksport" av Khalid Hussain (2005) er eksempler.
Men der Hussain ga en utopisk, lykkelig utgang på forholdet mellom en etnisk nordmann og en norskpakistansk jente, viser Haq hvor håpløst det er å bryte ut av familiens kontrollerende grep. "Du tenker bare på deg selv", utbryter faren til Mina. Familien har null forståelse for at den voksne datteren vil velge kjæreste selv.
Så løper hun rundt da – som en hore, mener moren – men for oss som ser hennes strev, er hun bare en ung kvinne på febrilsk, ofte umoden jakt etter å komme ut av ensomheten og inn i et alminnelig samliv der sex er en selvfølgelig ingrediens. Trond Fausa Aurvåg, Ola Rapace og Tobias Santelmann er nordiske menn som faller for hennes utseende og kropp. To av dem mislykkes i å møte Minas behov, som jo også er å bevare et godt forhold til sønnen.37-åringen Haq har selv skrevet manus, til dels bygd på egne erfaringer. Den nepalsk-nordnorske Amrita Acharia, ganske lik regissøren av utseende, spiller den unge Mina med flott og spontan overbevisning. Legg merke til de utallige replikkene der hun stadig prøver å please de rundt seg: Moren, sønnen, barnefaren, kjærestene.
Haq har et utmerket håndlag med scenene, ikke minst møtene mellom Mina og Rapaces skikkelse. Hun lykkes i å formidle en ensom kvinnes dype fortvilelse og beveger meg sterkt i den såre sluttscenen med Santelmann. Musikken til Even Vaa er nydelig tilpasset dramaet.
Det eneste jeg aldri skjønte, var hvorfor mor og barn tar en biltur før de egentlig skal forlate Stockholm med tog. Men det er pirk i en ellers overbevisende spillefilmdebut.