Første klasse på fly fra New York til San Francisco: den elegante Jasmine (Cate Blanchett) snakker febrilsk til sidekvinnen om sitt fantastiske sosietetsliv med sin rike og generøse ektemann Hal (Alec Baldwin). Ekteskapet og rikdommen tilhører fortiden, nå er Jasmine på vei til barndomsbyen for en ny start, og for å innynde seg hos sin materielt mindre heldig stilte søster Ginger (Sally Hawkins). Men før Louis Vuitton-koffertene hennes har ankommet bagasjebåndet, har monologen og ytre effekter plassert Jasmine som en ubalansert, selvsentrert og snobbete kvinne. Denne kvinnen skal det bli vanskelig både å like og synes synd på.
Så effektiv er regissør og manusforfatter Woody Allen i en av sine aller beste filmer de siste 20 årene.
Etter å ha levert sine årvisse filmer fra Europa de siste årene, der både "Vicky Cristina Barcelona" og "Midnight in Paris" er blant de virkelige høydepunktene i Allens lange og rike filmkarriere, har han nå vendt nesen hjem igjen til hjemlandet USA. Men hans elskede New York har denne gangen en birolle bak vestkystens San Francisco.
Tydelig inspirert av Tennessee Williams' teaterstykke "En sporvogn til begjær" pensler han på likevel umiskjennelig Allensk vis ut dramaet Jasmine gjennom stygt fall fra elegant fasade, sammenbrudd, desperate forsøk på å gjenopprette sin sosiale status og fornektelse av realiteter: Er Jasmine et offer? Og i tilfelle for hva?
Gjennom elegante hopp mellom den luksuriøse fortiden på østkysten og den håpløse nåtiden får vi gradvis innblikk i hendelsene som har ført Jasmine helt til randen. Den effektive personskildringen fra åpningsscenen tar Allen med seg videre når stadig flere rollefigurer introduseres. Den er en styrke fordi Allen har så mye interessant på hjertet om en annen type finanskriseoffer at en rask og tydelig personkarakteristikk blir nødvendig. Men en tilsynelatende svakhet Men personkarakteristikkene kan virke for stereotype og lettvinte: når sympatien og antipatien blir for sterk, er det lett å trekke forhastede konklusjoner. Men Allen har ikke overlatt noe til tilfeldighetene. Vår eventuelle forutinntatthet basert på ytre og opplagte trekk, får vi etter hvert rett i fleisen.
Etter alle disse årene og filmene kan Woody Allen velge og vrake blant verdens beste skuespillere til sine lavbudsjettfilmer. Og som vanlig har Juliet Taylor gjort en utsøkt castingjobb, fra hovedrollene til den minste birolle. Og aller mest skinner Cate Blanchett som Jasmine i det som må være en av hennes aller sterkeste rolleprestasjoner noensinne: Troverdig, fantastisk og imponerende hele veien fra smilende og elegant beige sosietetsliv i The Hamptons til pillemisbrukende nervevrak i "hjemmekoselig" leilighet i San Francisco.
Også britiske Sally Hawkins, som fikk sitt store gjennombrudd i Mike Leighs "Happy-go-lucky", er et funn i rollen som søsteren Ginger. Det samme er Bobby Cannavale, sist sett som Gyp Rossetti i "Boardwalk empire" som Gingers kjæreste Chili.
Jeg tipper stort prisdryss for både Blanchett og Allen for denne sterke, tidstypiske og ekstremt underholdende og velspilte filmen.