The Lone Ranger. Regi: Gore Verbinski. Med: Johnny Depp, Armie Hammer, Tom Wilkinson, Helena Bonham Carter, James Badge Dale, William Fichtner. USA 2013. 2 timer 29 minutter. Aldersgrense: 11 år, frarådes ungdom under 11 år.
Hollywood er i pengenød og satser på gamle helter med sagnomsust rennomé. Filmfabrikkene tyr til velkjente skikkelser fra berømte filmer, tegne— og tv-serier. I fjor startet en ny runde med Spiderman, nylig fikk vi gjensyn med Stålmannen.
Nå tørkes ørkenstøvet av den ensomme rytteren John Reid som ble unnfanget i et radioshow i 1933 og snart fikk selskap av en like ensom indianer, Tonto.
Skal western-sjangeren fungere nå, er det vesentlig hvem som er skurk og hvem som helt. For meg ble det en bittersøt ironi at mens den isolerte varsleren Edward Snowden leker katt og mus med stormakten USA, forteller regissør Gore Verbinski (Pirates of the Caribbean) om ensomme helter som må bekjempe makttoppers urene spill.
Grei rammefortelling
Rammefortellingen – en gutt som i 1933 går på museum for å lære om Ville Vesten – virker avfeldig, helt til den rynkete, gamle indianeren (super kostymering og maskering av Johnny Depp) våkner til live i utstillingsmonteren og forteller hva som skjedde i 1867. Slik dras vi fint inn i fortellingen. Men i noen vaklende minutter aner man uråd da det tar tid å venne seg til skuespiller Armie Hammers lett fjollete spill som den hederlige advokaten Reid som slett ikke vil befatte seg med skytevåpen. Johnny Depp som tilsynelatende dum indianer kan også gjøre en urolig – skal dette bare bli fakter og mimikk?
Alvor og skjemt
Regissøren leter en stund febrilsk etter balansepunktet mellom seriøs fortelling og støyende, ironiserende tøys. Så finner han riktig tone. Forstå meg rett. Alvor og skjemt må blandes for å unngå at den i utgangspunktet ubrukelige sjangeren blir for pompøs.
Hammer og Depps figurer er nødt til å ta seg gjennom atskillige anti-helt-etapper der de dels stritter imot hverandres selskap, dels vegrer seg imot oppgaven de skal inn i: Å slåss for rettferdighet etter ugjerningene til den iskalde Butch Cavendish, skurken som ikke tar fem cent for å drepe sju mann fra Texas' ridende politistyrke, deriblant Reids bror.
Det finnes også en uskyldig kvinne her og hennes barn i ødemarken. Det finnes en sølvgruve ved elvens begynnelse. Den som har makt over toglinjene, vinner. Jeg har sagt nok nå.
Bra action - herlig klimaks
Etter at Verbinski har funnet balansen, framtrer Depp som en overbevisende Tonto, passe gåtefull, enfoldig og smart. Hammers skikkelse strever fortsatt med å innse at skyteren er et nødvendig onde. Dermed får William Fichtner herje rundt som Cavendish med et fjes så ille tilredt man gjerne tror at han sluker fiendehjerter i ett jafs.
Actionscenene holder til fulle. Særlig klimaks der den obligatoriske Wilhelm Tell-ouvertyren klistres til et heidundrende race av løpske togvogner, fulle av sølvklumper, skyldige og uskyldige i én smørje. Herlig!