En lys, blond kvinne, Katie, går av bussen i en søvnig liten by ved kysten av Nord-Carolina. Det er åpenbart at en politimann jakter på henne etter en skrekkelig hendelse, men hvorfor og hva har hun gjort?
Kystbyen blir snart Katies trygge havn, til tross for at hun leier et forfallent hus i øde skogen. Mens kinogjengeren skjønner at flyktningen før eller siden vil bli innhentet av sin mystiske fortid, bygger regissør Hallström opp med idyll. I lokalsamfunnet finnes det en kjekk mann og et par barn som mangler en mor.
Hallström sliter med den vriene balanseringen mellom ulike sjangre. Er dette en krimgåte der Katie er den opplagt mistenkte som vil slite sykt med å bevise sin uskyld? Er det en skrekkfilm (jaget kvinne innhentes i øde skogen)? Eller får vi rett og slett en romantisk historie der den lykkelige foreningen mellom mann og kvinne styrer hendelsene?
At man raskt vet at svaret er ja på siste spørsmål, skyldes ikke minst musikkbruken. Det strøs om med lengselsfylte poplåter og sauses på med følsom instrumentalmusikk som aldri ville blitt brukt så iherdig i krimmen, enn si grøsseren.
Som koselig romantikk er det masse som fungerer. Både de voksne og barneskuespillerne (lille Mimi Kirkland som jentungen Lexie er et funn) bidrar til en rekke hyggelige scener der kjærligheten folder seg ut og blomstrer.
Det er da lovens lange arm innhenter kystbyen, riktignok med en helt uventet vri, at logikken brister. Hvor kjapt gjenvinner man tilliten til en person som brått viser seg å være etterlyst for mord, undrer jeg blant annet.
Men her skal romantikken vinne. Dermed lager Hallström et voldsomt klimaks før han lander alt i søt musikk. På beste hollywood-vis. Ja ja.