Fakta: Regi: Mikael Marcimain. Med: David Dencik, Kristoffer Joner, Sven Nordin, Simon J. Berger, Pernilla August, Ruth Vega Fernandez, Sverrir Gudnason, Magnus Krepper, Valerie Spelman, Outi Mäenpää, Claes Ljungmark, Dag Malmberg, Josefin Asplund, Mats Blomgren, m.fl. Finland/Irland/Norge/Sverige 2012. 2 time 20 minutter. Aldersgrense: Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det er ikke en sympatisk kvinne hun levendegjør – i filmen kalt Dagmar Glans. I virkeligheten het hun Doris Hopp og koblet på utspekulert vis unge jenter med ledende byråkrater, politifolk, politikere, trolig også ministre.
— Vil du ha en med duvende bryster? Eller en ung, nesten uten bryster? spør Dagmar uten spor av sjenanse når de kåte kundene ringer. De voksne kvinnene var én ting, verre var hennes kontroll over to 13-14-årige jenter som hun manipulerte inn i geskjeften og kalte for "mine diamanter". De var forsømte barn fra et ungdomshjem, naive og omsorgstrengende.
August viser den durkdrevne hallikens pendling mellom å være som en mor for jentene og å true dem straks de prøver å slippe ut av hennes garn.
Geijer-affären
Regissør Mikael Marcimain har tydeligvis satt seg inn i alt som de siste 30 år er gravd fram rundt skandalen kalt "Geijer-affären". Det skyldes at justisminister Lennart Geijer sto på en hemmelig politiliste over Hopps horekunder.
Også de unge skuespillerne Sofia Karemyr og Josefin Asplund gjør en troverdig innsats som bråmodne tenåringer som altfor sent oppdager hva de har innlatt seg på.
Det er mildt sagt en ekkel historie. Filmen får godt fram hvordan Glans/Hopp ble dømt for hallikvirksomhet, men at mektige menn i politiet, rettsvesenet og embetsverket slett ikke ville forfølge påstandene om misbruk av mindreårige.
Filmens ubehagelige styrke er hvordan den med tidsriktig brun 70-tallskoloritt viser hvor mannsdominert og kvinnefiendtlig samfunnsmakten var den gang, fullstendig upåvirket av en kvinnefrigjøring som tross alt hadde pågått i noen år.
Den store svakheten
Den store svakheten med "Call girl" er imidlertid at vi aldri helt vet hva som er dokumentarisk underbygd og hva som er manusforfatter (puh, her kommer laaangt navn) Marietta von Hausswolff von Baumgartens dramatiserende tillegg.
Ett eksempel er at filmen mer enn antyder at statsminister Olof Palme selv gikk til sengs med en av de mindreårige. Scenen fungerer som en listig hevn over Palme som i 1978 frekt og freidig dementerte at det eksisterte en politiliste over høytstående kunder da den ble omtalt i Dagens Nyheter.
Den spekulative hotellscenen vises på kino, men regissøren har lovet Palmes familie å klippe den bort til dvd- og blue-ray-utgaven.
Pussig nok tar filmen ikke ut det politiske potensialet som fikk Sikkerhetspolitiet til å overvåke hallik Hopp. Säpo fant at en av de prostituerte betjente svenske og øst-europeiske kontakter på høyt politisk nivå. Det minnet om en 1960-talls-skandale der den britiske ministeren John Profumo og en sovjetisk attaché drev på med samme pike.
Men denne dimensjonen dempes trolig fordi Marcimain heller vil avkle hvordan maktens menn gjør kvinner til en vare. I en praktfull, kvalmende scene toger de prostituerte inn som avec til lovgivernes kaffe. Det er som man hører dem siklende synge "Efter kaffet vill man ha små läckra kvinnor, en cigarr, et glas likör och sen amour."
P.S. Du kan ha lest at Kristoffer Joner og Sven Nordin spiller i filmen. Det gjør de, men førstnevnte bare som en statist som mumler nesten uhørbare replikker. Nordin gjør litt mer ut av seg som horebukken til horemammaen. Men ingen av de to norske skuespillerne får utfoldet seg noe særlig.