Historien starter med en fødsel ute i verdensrommet. Før planeten Krypton går under, rekker mamma Lara å presse lille Kal-El ut av magen sin og over i armene på pappa Jor-El (Russell Crowe) som må agere jordfar.
Så angriper den onde Zod og hans bande. Da forstår de nybakte foreldrene at barnet snarest må sendes i romskip til jordkloden dersom han skal berge livet og slekten.
Regissør Zack Snyder boltrer seg i det som finnes av digitale knep og grep for å visualisere Krypton-universets beboere, teknologi og ikke minst stridigheter. Det er blitt riktig vakkert og visuelt voldsomt på en og samme tid.
Men det er selvfølgelig nede på jorda – hos amerikanerne – at Stålmannen skal finne ut hvem han er og hvem han vil bruke sine overmenneskelige krefter på å redde.
Alle med en smule kjennskap til den 75 år gamle Supermann-tegneserien vil gjenkjenne grunnmotivene: Her flettes sømløst inn episoder fra Clark Kents barndom der han mobbes av skolekamerater, men fristes til å avsløre sine særegne ferdigheter. Eller helst ikke – Clarks jordiske pappa (Kevin Costner) advarer stadig gutten mot å vise hva han kan fordi omgivelsene ikke vil tåle å se det. Dialogene dem imellom hører til filmens beste scener.Flott regissert er også det første møte mellom Daily Planet-reporteren Miss Lois Lane og Clark Kent i en mystisk hule inne i fjellet. Amy Adams gjør henne til en erkesunn kvinne, Henry Cavill er den svarthårede kjekkasen hvis utseende er styrt av forbildet i tegneserien, men slett ikke uten en god, gutteaktig sjarm.
Supermann/Stålmannen ble i sin tid skapt av to jødiske menn som selv ble mobbet og strevde med sitt forhold til jenter. Den unge mannens identitetskamp er således det sentrale motivet. Snyder legger dertil tydelig vekt på frelsertrekk hos hovedpersonen: Flere ganger løfter skuespiller Henry Cavill armene som hang han på korset. Da han velger å overgi seg til fienden Zod for å redde menneskene, er han 33 år gammel, samme alder som knyttes til Jesus før han døde.
Men Kristus-allusjonene er mest et overfladisk lån. Dette er først og fremst et eventyr om mannen med superkrefter og rød superkappe. Etter de innledende, vakre rundene går assosiasjonene tidvis til oppgjørsscener i westernfilmer, som når Kal-El og Zod står klare til kamp i en amerikansk småbygate. Så skytes det vilt, i det uendelige.
Men filmen skal vare lenge ennå, følgelig gir ikke Zod og hans kumpaner seg etter de første rundene med juling. Sluttkapittelet bærer katastrofefilmens kjennetegn, der langt flere New york-skyskrapere ramler ned enn de to som falt 11. september 2001. Snyder og hans team beviser ettertrykkelig alt de kan lage spektakulære kampscener, ofte i et filmspråk lånt fra dataspill. Men svakheten er at den siste halvtimen oppleves som et langdrygt klimaks, iallfall for denne anmelder.