Vennefilm drukner i vas

Fem fordums skolekamerater: Fra venstre Jo (Øivind Vogt), Mikkel (Sindre Horseby), Fritz (Olav Waastad), Lasse (Aslak Hartberg) og Stoffer’n (Benjamin Helstad) (bare beina hans).

Komedie

Å begrave en hund

Regi: Andreas Lisberg, Julian Hagemann. Manus: Hagemann/Torkild Jarnholdt. Med: Gitte Witt, Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Benjamin Helstad, Olav Waastad, Øivind Vogt, Simen Aurstad Gjernes, Sindre Horseby, Kristin Jess Rodin, Trine Wiggen. Norge 2013. 1 time 18 minutter. Aldersgrense: 11 år.Egnethet: Ungdom/Voksen.

Hvem har ikke oppdaget at gamle skolevenner vokser fra hverandre? Utmerket da at filmen "Å begrave en hund" handler om falmende vennskap. Bare så synd at innsiktene forsvinner i en masse rølp.

Manusforfatterne Julian Hagemann og Torkild Jarnholdt har grepet tak i noe de fleste opplever: At de du hang sammen med til daglig som tenåring, etter endt skolegang havner i studier og jobber som gjør dem fjerne og fremmede. Når dette føles så skuffende og sårt, skyldes det ofte at oppdagelsen av å miste en nær venn er så overrumplende og nådeløs.

Tematikken er altså vesentlig og ville kunne skapt mye gjenkjennelse. Problemet er at idet Hagemann skal omsette manuset til film sammen med medregissør Andreas Lisberg, drukner de gode poengene i forferdelig mye vas. Særlig morsomt er det i lengden ikke.

De to er debutanter og faller dessverre i noen nybegynnergrøfter.

For det første er de for vage i presentasjonen av fire barndomsvenner. Mikkel, Jo, Stoffer'n og Lasse skal av gårde på hyttetur, men åpningssekvensene som skal karakterisere dem, halter av sted. Fleipete Lasse bor alene med mor, men du må til vaskeseddelen for å ane at han jobber i barnehage. At Mikkel studerer medisin i utlandet og den forsiktige Jo et eller annet på Blindern, forblir godt bevarte hemmeligheter. Bare at Stoffer'n har blitt eiendomsmegler, formidles scenisk slik at vi skjønner at fyren bør være online til enhver tid, skal sjefen bli fornøyd.

I kulissene vaker dessuten parodien på en blærete overklassegutt – klisjémessig kalt Fritz – som er skolekameraten de andre ikke kan fordra.

Hadde personskildringen vært mer presis, kunne motsetningene mellom vennene raskere blitt oppfattet av oss seere. Altfor lenge virker det som vi skal le av en heisatur med umodne menn uten at det medfører mer enn humring her og der. Stadig lurer man på om det vil ramle en homse eller to ut av hytteskapet, men disse kommer aldri.

Grøft nr. to er handlingsmessig tomgang. På øya der hytta ligger, surrer gjengen rundt i retningsløse opptrinn i bortimot en times spilletid. Så kan man saktens innvende at det er poenget – vennene klarer knapt å samle seg om felles aktiviteter.

Men dette har vært gjort bedre før. I fjor fikk vi rikelig med filmhistorier om umodne, viljeløse menn som blir pinlig barnslige målt mot kvinnene i deres nærhet. I noen minutter aspirerer komedien til en dau forfilm til "Pornopung".

Først helt mot slutten – da skrekkelig overbelyste komediefakter har gått over i dystre, svarte nyanser – viser regissørene at de vil noe mer enn å etterape fjorårets "Mer eller mindre mann".

Sørgelig at et så interessant tema skusles bort i så mye støy.