Biografisk komedie
Bon appetitt, Mr. President
Frankrike. 2012. 1 time, 35 minutter. 5 år. Regi: Christian Vincent.
Jeg har flere ganger forsøkt å spise fransk mat, men den var smakløs og rotete, så det endte alltid med at jeg gikk et sted og bestilte lasagne. Og ganske riktig: Sånn er det også med denne filmen. Man sitter og håper på at det skal dukke opp en full italiener med svart parykk og overklasse-livsstil.
Fransk mat er ikke søt, den er ikke salt, den er feit og stygg, uten krydderspiss og fylde — det er som å være til stede ved utforminga av en firerterning. «Les saveurs du palais» er historien om kvinnen som ble Mitterands personlige kokk, men fordi sjefkokken var en kødd og fordi regnskapsføreren var en dust og fordi alle ernærings-spesialistene begynte å telle den gamle presidentens kalorier, ble trøffel-dronningas estetiske univers forstyrret, så da gikk hun sin vei.
Det er alt. Jeg kan forsøke å gjøre det mer interessant ved å påstå at den gammelmodige biografien skildrer en slags kulinarisk terrorist som forsøker å ta livet av Frankrikes overhode med feite sauser og dessertkake. Men fremdeles består filmen bare av en replikksvak, langvarig snurthet som man av og til kan oppleve når folk blir fornærma på arbeidsplassen sin og bruker resten av livet til å sjikanere den.
Maten er verken lekker eller utfordrende, livet i palasset passerer med tilløp til pels-satirisk Eiganes-humor og dessuten stykkes fortellingen opp ved at regissøren insisterer på en poengløs skildring av den miskjente trøffel-fundamentalistens rekreasjonsopphold i Antarktis.
Men det er moro å se henne kjøpe mat. Dette burde ha vært en film om ei dame som kjøpte mat. Og elsket. Og led. Og luktet på sine hender etter hvitløkskjæring og sex.