Action/Drama/Thriller
Only God Forgives
Regi/manus: Nicolas Winding Refn. Med: Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Yayaying Rhatha Phongam, Vithaya Pansringarm, Tom Burke, Byron Gibson, Joe Cummings. Danmark/Frankrike 2013. 1 time 29 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Danskenes svar på Tarantino, Nicolas Winding Refn, er her igjen, nå med en blodigrød krans av drap. Eneste grunn til å se filmen er at man aldri før har sett Kristin Scott Thomas i en så vampete rolle.
Nok en grunn kunne kanskje vært oppgitt, og det er regissørens estetikk. Han hyller nattklubbkorridorer og boksearenaer inn i rødt, rødt og nyanser av rødt. Det får en først til å minnes fargene i det stiliserte, kjølige formspråket til «Rottenetter» av Arild Østin Ommundsen. Men sammenligningen falmer etter en stund.
Rett nok er Winding Refns kulisser perfekte, dandert som de er med tause, vakkert sminkede thaipiker i forlokkende kjoler. Den strøkne estetikken bygger opp om mangelen på følelser mellom mennesker i Bangkoks underverden. Her handler alt om kyniske menns transaksjoner, enten det gjelder å kjøpe seg en natt med en hore, eller å smugle et parti kokain eller heroin.
Men snart blir det en mani hos dansken å la de rivaliserende skikkelsene skride langsomt og taust langs røde tapeter og inn i rødlig belyste rom mens de skumler og skuler på hverandre. Akkurat som i sin forrige film, "Drive", lar regissøren skikkelsene stirre og stirre til man blir lei.
Så hogger hevnens demon – politimannen Chang – grufullt til, pakket inn i blodig estetikk.
Storyen er raskt fortalt. Her handler det utelukkende om øye-for-øye, tann-for-tann-tankegang etter at amerikaneren Billy voldtok og drepte en thai-jente. Svaret på slik framferd er ikke fengsel og etterforskning, men snarere at politiet tar sverdet i egen hånd og sørger for at hevnens sirkel aldri tar slutt.
Billys bror (Ryan Gosling) og mor (Scott Thomas) er med på leken og får sannelig smake steken. Filmtittelen "Only God forgives" peker mot sin motsats: Gud tilgir, javel, men mennesker gjør det aldri.
Eller prøver regissøren – ved å spare et barn for hevnen – å si at nok er nok? Men en slik tolkning ble effektivt slått ihjel da dansken etter visningen i Cannes nylig uttalte at han "ikke klarer å undertrykke sitt behov for å bli opphisset av vold."
Jeg angrer på at jeg ga Terrence Malick en 2-er i forrige uke. Gå heller og se den enn Winding Refn.