Det handler om at deltakelse i krig kan sette ødeleggende spor i sinnet, som ikke viskes ut. At soldater kommer hjem, rammet av posttraumatisk stress-syndrom, kan være verre enn fysiske sår.
Det forferdelige som skjer med kaptein Sam Cahill på et oppdrag i Afghanistan, er så brutalt at jeg i sin tid protesterte mot Biers manusforfatter. Jeg setter fortsatt spørsmålstegn ved realismen i den etiske prøven kapteinen blir satt på. Hvilken gevinst hadde fienden av å tvinge ham slik?
Men ok. Poenget er at mennesker under ekstremt press utfører grufulle handlinger de aldri hadde tenkt. Slektskapet til «Peer Gynt» slår en. Så kryptisk må det bli for ikke å avsløre for mye.
Scenene fra Afghanistan er få. Deres funksjon er å kaste om på sorger og gleder i en amerikansk militærfamilie: Sams kone Grace, deres to barn og hans bøllete lillebror Tommy som akkurat er sluppet ut av fengsel.
I likhet med Bier skaper Sheridan hverdagsscener så tilforlatelige at det er en fryd. Mens brødrenes far, en alkoholisert og pensjonert militær, skryter uhemmet av Sam, fnyser han av døgenikten Tommy. Assosiasjonene går til den bibelske sjalusifortellingen om Kain og Abel.
Natalie Portman makter – slik Connie Nielsen gjorde det hos Bier – den krevende rollen som en militærhustru som kastes om i en sentrifuge av følelser på grunn av ektemannens skjebne. Småjentene, som vil at alle i familien skal ha det godt sammen, er vidunderlig spilt av Taylor Geare og Bailee Madison.
Men Toby Maguire og Jake Gyllenhaal som de to brødrene burde vært byttet om. Der Ulrik Thomsen levendegjorde en veltrent soldat som brått må utforske mørkerom han ikke ante fantes i sinnet, virker Maguire for tynn og blek. Hans figur kunne Gyllenhaal fylt langt bedre. I stedet ville Maguire vært mer troverdig i rollen som den mislykkede broren (hos Bier ypperlig spilt av Nicolaj Lie Kaas).
Så hogger døden til. I et sekund kan du tro at du ser en kopi av filmen «Pearl Harbor», der ektemannen omkommer i krig for at enken skal gå til sengs med en hjemmeværende mann.
Men så billig og sentimental er verken Bier eller Sheridan. Slik blir «Brødre» en saumfaring, ikke bare av menneskets grusomste svakheter, men også av deres sjelsstyrke i møte med dypt tragiske følger av krig.
Men Biers versjon er best.