I «Et øyeblikk frihet» bygger 37 år gamle Arash T. Riahi på egne opplevelser. 10 år gammel var han i 1982 med på en strabasiøs flukt med sin foreldre ut av Iran. Faren var en venstreradikal opposisjonell under sjahens regime, og det ble ikke mer frihet da Ayatollah Komeinis prestestyre tok over etter revolusjonen i 1979. Vi har sett sterke filmatiske skildringer før av flukt over fjellene mellom Iran og Tyrkia, som i Michael Winterbottoms fiktive dokumentar «I denne verden (In this world)».
Men Riahi gir sin film en egen signatur. En styrke i hans manus og regi er vektleggingen av barns opplevelser av frykt så vel som spenning under og etter flukten.
Det kunne falt dødt til jorden hvis ikke de små barneskuespillerne hadde holdt mål. Men Riahi har fått tak i tre skjønne unger som i diverse scener levendegjør et bredt register av følelser, fra forventning og glede til redsel og fortvilelse idet iranske agenter innhenter asylsøkerne.
Utfordringen med en historie om flyktninger i Europa er å unngå at fortellingen drukner i blod, tårer og depresjon. Man kan innvende at det blir på kanten overtydelig når Riahi skaper en figur som skal tilføre humor i den rike mosaikken av asylsøkerskjebner.
Minner fra komediene «Jalla jalla» og «Kopps» forstyrrer litt når svensklibaneseren Fares Fares spiller en kurder med hang til sprø påfunn under ventetiden hos FNs høykommissær i Ankara.
Men i sum klarer Riahi å balansere mismot og håp, livgivende solskinn og dødens dype mørke. Slik berører regissøren oss med et knippe skjebner som er tvunget til å kjempe for friheten.
En frihet som vi i Vesten tar så fullstendig for gitt.
kristin.aalen@aftenbladet.no