Uten tvil har regissøren laget et imponerende flettverk der han sjonglerer mellom flere tidsplan, historier og ledemotiver. Rammefortellingen er lagt til 2092 da den 117 år gamle Nemo forteller om sitt liv like før han – som jordas siste dødelige – skal ånde ut.
Det lyder som science fiction, men er det bare i liten grad. van Dormaels anliggende er å fortelle livshistorien til Nemo fra han blir født i 1975. Hvem har ikke tenkt å, om jeg bare kunne skru tiden tilbake og valgt annerledes, da ville livet tatt en annen retning.
Etter den lesten vever van Dormael sin fantasi. Han griper fatt i tre grunnleggende forutsetninger ved vår tilværelse: At vi lever i en tidsdimensjon, at mye som skjer med oss, skyldes tilfeldigheter, og at vi stadig må gjøre valg.
Fantasy-preget følger av at regissøren utforsker hvordan det går Nemo som 8 år gammel gutt. Skal han velge å leve hos mor eller hos far etter at de har skilt lag?
Begge deler, svarer regissøren, og utforsker to fortellingstråder parallelt. Flyttet Nemo med moren, førte det til at han som 15-åring treffer kjæresten Anna. Valgte han derimot faren, gjør det at han blir ulykkelig forelsket i den deprimerte Elise, og i stedet velger Jean.
van Dormael binder flittig trådene sammen med ledemotiver av vann, øyne og visuelle mønstre. Like fullt kjennes det etter 2 timer og 16 minutter ut som han har gått seg vill i egen oppfinnsomhet og dypest sett ikke sier mer enn at «det var henne jeg elsket, ikke de to andre jeg traff.»
kristin.aalen@aftenbladet.no