For cirka tusen trend-år siden skrev han sin grøsser-combo mellom «Faust» og myten om Narcissus, og hudglade innendørs-briter har filma den så skjønt at du kan merke duften av opium blanda med gonorré.
Ben Barnes fra «Legenden om Narnia» spiller unge Dorian som kommer inn i London-sosieteten rundt slutten av 1800-tallet og treffer på levemannen og kynikeren Colin Firth. Han ser ut som Gregers Werle før sannhetsfrelsen og er en henrykt hedonist som mener at til og med engelskmenn ble skapt for nytelse selv om de ikke ser sånn ut.
«Folk dør av sunn fornuft», sier den rutinerte horekunden.
Så maler den febrile kunstneren Ben Chaplin et vakkert bilde av ynglingen Gray, og det begeistrer ikke bare den hestefjesa sosieteten. Dorian blir seriøst forelska i seg sjøl, og ved hjelp av virkemidler som man ikke skal forsøke på badet hjemme, får han til at mannen Gray beholder sin ungdom mens bildet reflekterer hans forfall. Fordi du fortjener det, som reklamen sier. Suksessens første frukt er en oppglødd forelskelse i skuespillerinnen Sybil, men Firth mener at han skal gå på horehus i stedet for å gifte seg, og dermed drukner Ofelia-dama seg.
Dorian Gray er en fin fyr som kommer seg like raskt fra en ubehagelig opplevelse som Jenny Skavlan. Så han dumper og dukker ned i utsvevelsene som en retro-episode av «American pie». Han headbanger og har trippelsex, han har sex med ei blondepynta overklassemamma mens dattera ligger under senga – og etter hvert tar han også livet av kunstneren.
Jeg tror vi skal være ærlige mot hverandre og innrømme at de siste hundreåret har ført med seg så mye skjørlevned blant folk flest at de har lite å lære av filmen. Dette kan vi allerede, og vi trenger egentlig ikke Oscar Wilde til å fortelle oss hvor kjekt det er med en tur på byen. Men Oliver Parker har laget en underholdende film med storarta julebord-atmosfære for de som har sett om igjen alle gamle episoder av «Paradise Hotel» så mange ganger at ordforrådet deres lider. Setningene i «Dorian Gray» har helbredende kvalitet.