Jorden beveger seg, og det skyldes ikke god sex. Katastrofe-fornemmelsen er på sitt sterkeste, og Roland Emmerichs misantropiske, dystopiske «2012» kommer som svaret på en bønn om ødeleggelsenes katarsis. Slik vil det se ut når Fader Sol rammer Moder Jord med sin psykopatiske samlivsvarme: California detter ned i en diger sprekk, og skipsbyggeren Noa jubler, og de gjenværende almanakk-makerne i Mayaland jubler og de kristne apokalyptikerne jubler mens Kurt Oddekalv skriker hest: «Se opp for fallende CO2-er!»
Spesialeffekt-dramaet «2012» kommer akkurat presist da det burde. Det gjør ingen ting at John Cusack ser ut som en hjemløs Narvesen-figur der han vandrer mellom sinte skilsmissebarn og ekskonas nye kirurgkjæreste med sin forståelige melankoli. Bildene svinger virkelig. Cusack hyper opp et småfly som svever due-vakkert over den nord-amerikanske vestkysten da skyskraperne folder seg som sandslott. Flyet seiler under et fallende tog!
Det finnes en djupt arketypisk tilfredsstillelse i «2012»; filmen er en visuelt ekstatisk virkeliggjøring av vår verste frykt. Jorden går under. Du kan løpe, men du kan ikke gjemme deg. I Yellowstone Nasjonalpark sitter den naturfødte nittitallsmorderen Woody Harrelson som en blanding av skjegg-profet og Blind Faith-medlem og jubler til det euforiske synet av en hel verdensdel som slukes av dypets flammer. I have seen the future, and it’s murder.
Det er mye deilig platt i denne filmen. Danny Glover spiller president som om han nettopp ble tatt ned fra korset med beskjeden «Sorry, DNA-testen viser at du er sønn av George W. Bush». Han er pappa til kanelstanga Thandie Newton, og Oliver Platt den usynlige leder exodusen mot fjellene i Kina der de ressursrike har bygd kanskje-redningen for ca. 300.000 eventuelle overlevende. Veeel. Kanskje det.
Denne filmen må du se før 2012. 1. januar 2013 er det ingen som vil snakke med de mayaske almanakk-makerne lenger.