Månen er ikke av ost, men av Helium3, som også er svaret på menneskenes energibehov. Sam Rockwell er aleine på Månen. Han har ufliddhet nok til å sannsynliggjøre Robinson Crusoe, og han høster helium3 til en Felleskjøpet-container som han sender hjem, hilsen Sam. Det rare lyset skinner gjennom den rødlige skjegget hans med en goldhet som du kanskje finner en Alaska-natt i januar da månen er mindre enn munnsåret ditt.
Sam har tellet seg fram til den dagen da han skal hjem. Han ser på tilsynelatende troverdige bilder av kona og barnet sitt. Han barberer seg. Rockwell spiller med den litt annige aggressiviteten sin, men han er under kontroll, en snill mann. Heliumhøsteren er kanskje den ensomste mannen rett utforbi Jorden, og han representerer all den lengsel og smerte som alle de atskilte har følt. Det er noe ærlig og samtidig patetisk ved fyren, men først og fremst noe urovekkende rart. Vil filmen virkelig handle om at han reiser hjem?
Folk er blitt ærlig imponerte av «Moon» fordi den skildrer så lite og forteller så mye.