«My life in ruins» starter med en vennligsinnet eufemisering av syttitallslandet Hellas, som egentlig bare er en administrasjonsslum. Filmen viser hvorfor. Det greske idealet er avventende dagdriveri. Man skal ha hår som en italiensk fotballspiller og henslepe dagene med naturinspirert gate-filosofi som til slutt medfører at Middelhavet blir overtatt av Mussolini og han må tigge penger fra Brussel. Jeg vet at Mussolini ikke var gresk. Han var altfor vital til det.
Vadalos spiller turistguide for ei dame med øyne som får henne til å likne Melina Mercouri etter 300.000 kilometer uten radiatorvann og girolje. Hun skal vise rundt en overstyrt gjeng dumme turister av den sorten som ikke skjønner søylenes skjønnhet og det nedroa livet. Men heldigvis har Vardalos med seg en gåtefull bussjåfør med Serpicos ansiktshår og lavt blodsukker. Ved hjelp av ham oppstår en form for vennligsinnethet mellom menneskene, og folk sier sånne ting som «du må finne villskapen din» til hverandre.
Richard Dreyfuss snakker seg opp og alt det der, og dere ville heller ha sett innvollene til noen, men OK det kommer ikke til å skje. Det blir som en lang dag på Ikea.
Det rareste ved filmen er at fotograferingen får Hellas til å virke ubetydelig og stygt. Både by— og landskaper ser ut som om innarbeida italienske idyller ble gjenskapt av blinde arkitekter med hukommelsestap.