De elsker bare én, de elsker for livet eller inntil bleiebytte-frustrasjonen sprer seg som salpeter i hypofysesystemet. Den fantastiske vampyren Robert Pattinson elsker så sterkt at han nekter seg å fortære, han nekter seg å forgifte sin elskede med egen skjebne – han er en så uselvisk mann at han ikke kan være noe annet enn okkult. Robert Pattinsons øyne ser ut som idealiserte jentevegg-tegninger eller som Satans snille lilleulvbror. Han er 109 år gammel den dagen Kristen Stewart blir 18, og det er så vakkert at jeg vet ikke hvordan denne okkulte føljetongen skal kunne slutte på en akseptabel måte.
Det finnes en skjør og dristig skjønnhet i Twilight-historien. Den sære skogsbygda blir biotopen til kjærlighetslengselens ambivalens og tvilrådighet. Innimellom de pjuskete trærne finnes melankoliens enemerker, her er ingen blide, skojne festejenter, bare en høytidelig, gotisk og høvisk misnøye som man lett blir forelska i. Ikke som et maskeball, ikke fetisjistisk eller eksotistisk, bare smertefullt til stede.
I «New moon» kommer den uunngåeligheten som jeg hater. Cullen-gutten avstår fra den skogsdyr-nervøse dama si fordi han vekker dødslengsler i henne. Menn bør helst bli langt over femti år før de kan se at elsking vil føre til elendighet. Men han er jo vampyr, han er 109 år, han er et slags fundamentalistisk geni, en avart av genetisk guddommelighet, en sammensmelting mellom dyret og matematikken. Han forguder mennesket for dets dødelighet, som er en annen måte å være ekte på.
Men så enkelt er det sannelig ikke. Cullen forlater henne fordi han vet at det er til hennes eget beste. Men det er ikke derfor vi elsker vampyrer. Vårt eget beste er ikke hva vi kom for. Vi kom for sorgen og tvilen og angeren og galskapen.
Han har bestemt at hun ikke skal få lov til å lide. Derfor finner hun de farlige måtene tilbake til ham. Jøje meg.
I denne omtalen av «New moon» skal jeg ikke ta med at jeg hater Jacob og hans kjøttfulle nese. Bare nyte filmen.
Følg meg på Twitter: @arilabra