Men de to amerikanske jødene Joel og Ethan Coen har laget en komedie som på en måte demonstrerer hva Jesus kom for: Den jødiske guden (som i tillegg okkuperer Gaza) har aldri svar på noen ting, og professoren Gobnik vandrer inn i et jobsk forstads-mareritt uten å finne trøst noe sted. Men. I det øyeblikket han viser en ørliten svakhet, kommer Jahve fra himmelen og rammer ham og hans familie med død og smerte.
Filmen formidler en ironisk beskrivelse av eksistensiell tvil, og det er faktisk en påsketing, for i Gobniks liv finnes ingen frelser. Alt går imot ham. På jobben forsøker en elev å bestikke ham. I Little Boxes-heimen blir han forlatt av ei utrolig lite angerfylt kone Judith som har hekta seg på sleipingen Sy Abelman og hiver ektemannen ut av huset sammen med den bylleplaga onkelen som også viser seg å drive ulovlig gambling og pedofili. Sønnen forsøker å betale dop-gjelden sin, og i nabohuset frister Jezabel med marihuana og friluftsnakenhet.
Professor Gobnik fortviler i sitt motellrom og forsøker å oppsøke rabbinerne. De sier nja og det er ikke lett å tolke Gud, men vi har dype tradisjoner. Men prøv rabbiner Marshak, den gamle. Den uheldige mannen forsøker seg hos advokaten og får mer gjeld. Bar mitsva-sønnen når omsider fram til eldste-rabbineren, men Marshak har hørt Jefferson Airplane på guttens walkman (dette er slutten av sekstitallet), og jødenes ytterste vismann siterer Grace Slick: «When the truth is found to be lies, and all the joy within you dies, don’t you want somebody to love», som er en av de råeste ironiene jeg har sett på film noensinne. Det er som tallet 42 i «Haikerens guide til galaksen». Det er som «takk for all fisken». Her finnes ingen frelse, bare snikksnakk. Men det finnes garantert straff.
Hos Egner går det bra med den uheldige mannen til slutt. Ikke i Coen-brødrenes univers. For Gobnik gjør bare én moralsk tabbe og lar seg friste. Umiddelbart ringer hans lege. «A serious man» er en trøstefilm du aldri kommer til å glemme, som det heter i mer banale tekster enn denne.