JMen i oppfølgeren går nesten halve filmen før jeg får høre høyheten snakke, og det irriterer litt. Desto mer fordi filmskaperne roter vekk usannsynlig mye tid på den teite rastafari-festeren. Han er verre enn en latex-slanka Eddie Murphy.
Toeren handler om at Arthur må forlate vår jord for å hjelpe minimoyene, men han er lurt av skurken med insektsbleik Bowie-glam-maske, så det blir ikke så lett. Til innledning fortoner filmen seg som en litt tidlig feiring av Rousseaus 300 års jubileum i 2012, en feiring Serenia antakelig ikke blir med på ettersom tenkeren mente at kvinner var dårlig utrusta intellektuelt og ikke skjønte noe av det som skjedde på venstresida av kjøkkenbenken. Arthur blir ett med naturen og hindrer faren i å spraye bier, han blir et tre, han blir en stein og du bare venter på at han skal løpe rundt og spytte økologisk svovel som Kurt Oddekalv.
I stedet må han forsøke å hindre at Maltazard når full størrelse og begynner å true den store verden.