Det er mye kult med denne filmen. Travolta har fått et aggressivt lærjakkeskjegg og Marvel-kutta halvmåne-whiskers som kanskje ville gitt ham adgang til imamskolen i Kabul, men kanskje ikke. Han spiller en togkaprer med utålmodig Hareide-personlighet, og når det går dårlig eller når han blir motsagt, spruter han adrenaliner rundt i togkupeen slik at helt brukbare mennesker dør av det.
Denzel Washington gjør seg nesten usynlig i kongtorstolen. Han er togeleder i New Yorks undergrunn, han er rund som ei tvangsfora fransk gås og sår i sinnet fordi foresatte tror at han har tatt imot bestikkelser. Det er han som må snakke med den urimelige kapreren på telefonen, mens den bedritne mellomledersjefen maser på ham i bakgrunnen. Etter hvert blir han forsterka med NYPDs forhandler John Turturro, og sammen er de et søtt par mens Travolta brøler og brumler med urealistisk overlegen Kurt Oddekalv-spontanitet.
Gislene ser vi ikke mye til, bare noen korte samtaler om at de må gjøre noe, men lar det være. Derfor handler egentlig bare filmen om togelederen og kupé-kapreren. De fleste av oss ville ha venta at en 2010-versjon av den gamle historien førte til at Denzel salte sin hest og ladet sin hagle, sånn at filmen kunne få en skikkelig actionslutt. Det blir ikke helt sånn. Washington begir seg riktignok av gårde på litt nervøst vis, men avslutningen virker tam, søkt og ufølt. Klimakset blir faktisk overgått av de hektiske bilkrasj-scenene da politiet skal forsøke å kjøre gjennom New York uten uhell, og vi blir mer forskrekka da Denzel mister kaffen i fanget enn da han omsider treffer Travolta på åpen mark.
Jeg syns ikke det gjør noe. Underholdning er mye rart, og Travolta er en av de sikreste garantistene for usunn innlevelse i hendelser uten egen Facebook-gruppe. Dere kommer til å like det.