Kathryn Bigelows actiondrama er nølende blitt karakterisert som «antikrigsfilm» fordi det er en slags generell Jagland-karakteristikk av samme sort som vår i februar og fred i vår tid.
Mest er det en intens og velspilt fortelling om menn, og allerede før fortekstene sendes et psyko-filosofisk signal om at «krig er dop», og menn blir avhengige av den. Hvis filmen hadde handlet fra Nord-Irland eller Gaza ville det vært en grei forenkling, men «The hurt locker» handler om bomberyddere i Bagdad. De tilhører ikke en politisk krigskultur. De er redde, men tapre unge menn i en ekstrem jobb-situasjon som de takler med sinn som antakelig ligger bare millimetre fra varig galskap. Smerteskapets dør er vidåpen mot evigheten.
Det er egentlig så enkelt at Bigelow bare laget en film om bomberydderne, og hvis den ble en antikrigsfilm så må det være fordi alle krigsfilmer uten Sylvester Stallone ser ut som om de tar avstand fra patriotisk vold. Bigelow sa opprinnelig nei til å regissere «The hurt locker», men eksmann James Cameron overtalte henne. Filmen ble først sendt direkte på DVD i Brasil, men så begynte den å få oppmerksomhet – og dermed havnet den på kino.
Filmen starter med en see-how-they-run-scene med bombe-robot. Guy Pearce ser seg rundt. Han er som en akvariefisk i en kattebutikk. Fra tak og i vinduer stirrer irakere ned på den innkapsla amerikaneren, og én av dem kan sitte med en bombekontroll. Én av dem gjør.
Slik kommer James Renners rolleskikkelse Will inn i filmen. Han er den tomsawyerske drivfjæra i filmen og den psykologiske gåten. Han utfører jobben sin slik Rambo ville ha gjort – av med bombedrakta, av med headsettet. Gå løs på ledningene med tørre never. Men nakenheten i konfrontasjon med døden handler ikke om mot. Will er den numne mannen. Konstant risiko har gitt ham soldatens beste vern: Jeg driter i hva som skjer med meg. Han forhånds-ofrer livet sitt hver gang han går løs på en jobb, han er en faustisk selger av sjel og liv fordi han ikke orker skrekkens konstante smerte. Hvis du ikke bryr deg, gjør ikke frykten vondt lenger.
Den som ikke kan oppleve smerte, kan ikke oppleve noe. Will er sentimentalt knytta til de mennene som han deler likkiste med. Han engasjerer seg irrasjonelt i en irakisk guttunge som selger DVD-porno. Men han har ingen ting å gi til kone og barn. Krig er ikke en fritids-beskjeftigelse, og så går folk tilbake til konditorjobben sin. Den tilhører et alternativt univers, og de som kommer derfra, er ikke som oss andre. Michael Schumacher begynner plutselig å kjøre racerbil etter at han la opp. Han er avhengig. Menn blir avhengige av risiko, de blir avhengige av de høye stemmene i livets teater, de blir avhengige av at det som skjer er så oppsiktsvekkende rått at ingen kan forvente at de sitter ned og snakker om prisen på barnevogner. (Derfor går de også på fotballkamper. Fotball er så viktig at menn ikke kan være hjemme og bytte bleier når det spilles på stadion).
Alt dette forteller «The hurt locker» mer enn noen andre filmer. Soldater blir aldri som før. Eat your heart out, Gahr Støre.
Bigelow har laget «The hurt locker» med en sans for pauser, for timing, tetthet og dramatikk som er helt enestående. Filmskapere burde sitte dag etter dag med måpende munn for å studere de lange scenene der det ikke skjer noe. Bigelow filmer pauser med nesten ubeskrivelig intensitet. Dessuten er rollene smertefullt gode, uten mye hyl og skrik. Overlegen, forstummende, nerveslitende regi og klipping gjør antakelig filmen til den råeste, kuleste Oscar-vinneren noensinne. Jeg vet ikke ennå.