Han regisserte Hitler-parodien «Der Untergang» med uutslettelig omstendelighet, og han har laget denne filmen om at hevn bare er dumt som om han egentlig heller ville ha laget pressemeldinger for Amnesty.
James Nesbitt sitter og utbroderer sin nervøsitet foran TV-møtet med den protestanten som for 25 år siden skjøt bror hans. Mordet førte naturlig nok til at gutten døde, men enda verre: det førte også til at mamma skjelte ut lille Joe for at han lekte med fotballen sin og ikke stanset morderen. Så dette er en komplisert følelsesgreie, noe Nesbitt forteller ved så mange tidligere uregistrerte ansiktsuttrykk at han kvalifiserer til en Guinness-oppføring. Til gjengjeld er Liam Neeson angrende slipsbærer med en ubevegelighet som kan gjøre ham til den nye definisjonen av pi.
Filmen som helt åpenbart burde ha kulminert med TV-møtet mellom de to, tar seg i stedet over i en bisarr slåsskamp som det heller ikke kommer noe ut av. Dette er halvannen time film som ikke forteller noe annet enn at det bare er dumt å ville hevne seg. Nå tar vi lønsj, og etter lønsjen er det gruppearbeid.