«Halo» er egentlig et feira dataspill som etablerte sin egen euforiske tekno-verden et sted i Universet uten bomstasjoner og røykehjørner. En gjeng stilige japanske kunstnere har laget animerte novellefilmer fra dette Universet, og de vil glede mange.
Det starter med «Origins I og II» som forteller om fortida i rommet, da The Forerunners kom og laget så ukontrollerbart hekkan at gode krefter skapte supervåpenet Halo, som skulle drepe det de kalte Flommen. De to første delene er laget i en deilig tegnefilm-stil som puristene elsker.
Enda bedre blir det i neste episode. Den er tegnet og malt i en slags akvarellteknikk som kan se ut som om en futuristisk Beckett-forestilling er fotografert gjennom ruglete glass. Resultatet er en fantastisk animasjons-episode som er så særegen at du kunne ha kjørt filmen på veggene på Rogaland kunstmuseum.
Deretter kommer en del episoder i tydeligere, mer moderne animasjonsstil. Men de er tøffe, og de er høytidelige som en slags Bionicle til kirkebruk. Her er romskip, helter, skjebner og spartanere – og aliener som Siggy Weaver kunne ha skreket til, med quarterback-rumper og skuldre til å dytte ned berlinmurer med. Bortsett fra at de virkelige heltene er smale småjenter med nesten usynlige ansiktstrekk og digre auer. Det er rein poesi. Det er veldig bra.