Det handler om 2003-invasjonen av Irak, og Damon leder en gjeng som skal lete etter de hemmelige våpnene, men finner en do-fabrikk. Nå er det sånn at eks-Bourne-skuespilleren ganske kvikt blir hyra av CIA for å bringe inn den irakiske muldvarpen (kanskje) som lurte USA. Konkurrerende amerikanere løper om hverandre mens okkupantene overlater makten til en fjern Quisling i stedet for å samarbeide med folka i landet. Greg Kinnears ville ulver likviderer og torturerer, og filmen slenger om seg med indignasjons-drops som ikke engang Michael Moore ville ha forsøkt å gi bort til sultne steinerskolebarn. Knokene til bestemor fra SV kommer til å kvitne av raseri, og så skjønner vi nok en gang at du ikke kan drive krig mot et land bare fordi far din glemte å fange Saddam Hussein.
Ingen kunne gjort dette bedre enn Damon, og du glemmer at han spilte en litt snål varsler i «The informant». Hvis du vil gi troverdighet til kuleslenger-romantikk, er han rette mannen. Damon er en Steve McQueen og han bærer filmen sammen med en CIA-fyr (Brendan Gleeson) som er større enn Chewbacca og skjønner alt.
Filmen til Paul Greengrass veksler elegant mellom gledestrålende politisk drama og så heftig, troverdig urban-action at det nesten føles som et dataspill. Dette er stor underholdning, og om fem-seks år kommer filmen om hva som egentlig skjedde da Nato startet krigen i Afghanistan.