Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.
Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.
De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.
Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.
Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også.