«Moon» er den science fiction-filmen som David Bowies sønn Duncan Jones har laget, men la oss holde åpent at han ikke er Duncan Jones, men en særegen etterlikning av Major Tom, og så kan du tenke deg resten sjøl.
Filmen foregår på Månen. Menneskene har løst sine energiproblemer ved å utvinne fusjonsvillig materiale fra måneoverflaten, og den eneste base-operatøren (en rasjonalisering som selv avisbransjen ville ha funnet ekstrem) er Sam, spilt av Sam Rockwell.
Vi sitter nå der i stolen og ser på den enslige og ensomme mannen med 90 dagers skjegg som bygger papphus, trener litt, spiser Fjordland-mat, ser video-melding fra kona på Jorden. Han skal snart hjem, og han virker urolig. Men det er noe forvirrende galt med ham. «Er alt bra, Sam?» spør den vennlige installasjons-computeren som passer på ham. Det er det ikke. Plutselig har Sam hallusinasjoner, plutselig blir han uvel. Og så krasjer han hentevogna si inn i en av He3-høsterne.
Fra da av kan jeg ikke fortelle mer.
Sam Rockwell har spilt en del dramakomedie-roller der han vaste for mye med fjeset sitt og smiska med stemmen. Nå får han det til. Han skaper en bokstavelig talt versatil personlighet, og han klarer å fastholde den fine balansen mellom utlevering og skjul. Den sørgmodige Sam er en av de stiligste rollefigurene så langt i vinter, og det usentimentale mismotet til Rockwell gjør at du trives med en film som ellers varter opp med få visuelle variasjoner.
De ekstremt filosofiske vil finne eksistensielle paralleller i denne filmen, de politisk overtente vil som vanlig finne en advarsel – og resten vil undre seg over at det i framtida faktisk skal finnes en computer som virker.
Men OK. Se etter programmeringslinjene: 10 GOTO 20; 20 GOTO10. De sier det meste.