Regissør Sam Taylor-Wood kommer godt fra sin spillefilmdebut, ikke minst takket være glitrende skuespillere. Aaron Johnson levendegjør utmerket unge John i vanskelige tenår da han eksploderer i opprør mot alle autoriteter og slites mellom to kvinner – tanten Mimi og moren Julia.
Men manusforfatterne har nok satt ting på spissen: Den unge 15-åringen aner ikke hvem moren hans er før en venn hjelper ham til å spore henne opp. En annen kilde (Wikipedia) hevder at hun stadig var på besøk i storesøsterens hjem og så til sin eldste sønn.
Vel vel. Nå er det blitt et rørende drama der John finner sannheten om egne foreldre og må forsone seg med sin oppvekst.
Kristin Scott Thomas leverer – som alltid – en utsøkt tolkning av den strikse, omtenksomme tante Mimi. Anne-Marie Duff spiller sexy, banjo— og rockelskende mor og muse for unge Lennon.
Særdeles morsom er scenen der Thomas Brodie Sangster opptrer som 15 år gamle Paul McCartney og møter John for første gang. Aaron Johnson får Lennon til å virke selvsikkert overlegen mens Sangster gir sin musikerfigur selvtillit nok til ikke å la seg skremme. Flott!
Musikken er fra Lennons første skiffleband, The Quarrymen, til dels spilt på hjemmelagede instrumenter som vaskebrett.
Beatles-låter har nok regissøren ikke fått lov å bruke. Følgelig settes sluttstrek idet Lennon drar til Hamburg i 1960 – like før beatlenes gjennombrudd.