Max Mayer har laget en fascinerende, rørende film om en ung mann med Asbergers syndrom. Han har en form for autisme som blant annet gjør ham uegnet til uærlighet – en mangelsykdom som fører til elendig sosialt liv.
Fordi han sitter der på trappa og ser på folk, treffer han den nye naboen Beth. Hun misliker løgnere, for eksen bedro henne, og barnehagedama og barnebokforfatteren blir voldsomt berørt av intensiteten hos den snille, utilslørte autisten. Han viser henne Universet, som faktisk er det viktigste som finnes også i skokjøp-sesongen, han tar henne med til vaskebjørnene i Central Park. En skjønn mann som dessverre oppfører seg rart sammen med andre folk. Mange av vennene mine er sånn, og det går helt fint.
Hugh Dancy og Rose Byrne spiller intelligent og følsom film, og langsomt overvinner de publikums intuitive motstand mot en ny Rainman. Dette er en original film, det er en klok og følsom film, det er lenge en film om at det ikke nødvendigvis er en fordel å fungere så bra sammen med folk.
Nå skal ikke jeg ikke fortelle hvordan det går, men noe må jeg røpe. For det blir plutselig et problem for den ellers modne jenta at Adam trenger henne, og at ubehjelpelighet er en av grunnene til at han vil ha henne. Da oppstår sitcom-spasmen «han elsker meg ikke for hvem jeg er, men for hva HAN er», og dermed får den amerikanske dama et slags alminnelighets-sammenbrudd i personligheten sin og blir bare ei dau geit. Adam kan ikke kjærlighetens retorikk, og det viser seg at hun er avhengig av den. Han lager ikke et verbalt smykke av sin kjærlighet, og hun må ha det.
Det ville vært vårlig befriende med en film som for en gangs skyld anerkjente den selvfølgeligheten at det faktisk er lov å trenge andre mennesker og likevel elske dem. Vi dyrker kjærligheten som et paranormalt fenomen, og romantiske idioter vil heller bli elska for egenskaper som de beviselig ikke har enn å bli satt pris på for det de betyr og utfører. Synd.