Det kommer jo
an på øynene som ser. Noen vil nok kritisere filmen for pedagogisk å dikte en verden der innvandrere og nordmenn er venner og liker hverandre. På skurkesiden finnes en etnisk nordmann og en utlending.
Jeg vil insistere på at slik er de fleste norske miljøer i dag: Etnisk sammensatte, flerkulturelle, flerreligiøse – og ganske fredelige.
Filmens målgruppe er barnefamilier, sjangeren er detektivfortellingen. Der Olsenbanden jr. er tre gutter i 1960-tallsmiljø, møter vi nå de høyst moderne 12-årige venninnene Maja, Rikke og Ohna, sistnevnte med vietnamesisk bakgrunn og bestemor.
Kvinnelige helter
er en likandes ting, ikke minst når de unge skuespillerne Emma Høgh Åslein, Helene Nybråten og Nini Bakke Kristiansen får utforme ulike typer: Den tøffe guttejenta Maja, lille Ohma som kan kampsporten Taekwondo, og Rikke som er langt mer enn bare blond og søt. Ganske bra spiller de òg.
Det asfaltjentene tror skal bli en lat sommer i strøket mellom Torggata, kulturkirken Jakob og Akerselva, utvikler seg snart til jakten på en narkotika— og menneskesmugler. Den slags kriminalitet er i virkelighetens verden så alvorlig at regissør Lars Berg (Glasskår, 2002) legger inn advarsler. Men trekløveret gir seg ikke. De tar saken fordi Oslo-politiet ikke gidder å anstrenge seg. Kristin Skogheim spiller utmerket en skeptisk og fordomsfull politidame. Blant de øvrige birolleinnehaverne er prestasjonene ujevne.
Plottet
er oppfinnsomt og passe spennende. Vi får følge de tre jentene under biljakt, fangenskap og detektivleting.
Det som trekker ned, er ujevnt spill, stive scener og ofte likegyldig musikk, dessuten kunstig lyssatt og tidvis uskarp fotografering. Og spar oss for lettvinte løsninger på asylsøkerspørsmål!
Men asfaltenglene i seg selv er et hyggelig bekjentskap. Bonus for rogalendinger er at Anh Vu fra Sandnes synger i en avsluttende kulturmiks i Jakob-kirken.