For det er mye som får minuttene til å tikke av gårde for at alt skal komme til sin rett. Låtskriverne T-Bone Burnett og Ryan Bingham har laget diverse sanger som den slitne, 57-årige artisten framfører i bowlinghaller og brune barer, lokaler som avslører at han er en falmet stjerne.
Bridges synger også sammen med Collin Farrell som spiller en ung, vellykket artist som Bad Blake må se seg forbigått av. Heldigvis er det trøkk i musikken og sårhet i tonene (komponistene har fått Golden Globe-prisen for innsatsen), men det tar sin tid.
For dette er ikke primært en musikkfilm. Målet er at Bridges skal vise at Bad Blake lever opp til kallenavnet sitt i form av fyllekuler, krangler med manageren og kjapp sengetrøst hos single kvinner som sjekker ham opp etter konsertene. Det siste gjør regissør Scott Cooper lite ut av, det første kunne han klippet langt mer effektivt. Skal vi filmtittere bry oss om artisten, må vi få sympati med ham. Dette er filmskaperens dilemma.
Og så må vi ledes til å tro på at 28 år yngre Maggie Gyllenhaal (journalisten Jean) faller for den selvopptatte, bitre Bad selv om hun lengter etter en mann som kan være god for henne og en fireårig sønn. Visst er forelskelse noe irrasjonelt, men jeg lar meg ikke helt overbevise.
Det hindrer ikke at Gyllenhaal og guttungen tilfører filmen det yndige, unge og forfriskende som historien om drankeren så absolutt trenger.
Midtveis ser filmen ut til å bli den sentimentale fortellingen om en forsoffen fyr som reddes av kjærligheten, men ikke endrer seg det grann. Heldigvis fester regissøren grepet og får Bad til å ta rev i seilene, samt Jean til å handle mer logisk og realistisk.
Men om filmens moral lever opp til tittelen og sluttlåten «Crazy Heart», er jeg litt i tvil om.