Det handler om den urgamle konflikten et menneske kommer opp i da det forelsker seg i en annen enn sin ektefelle/partner. Så mange bøker og filmer er laget om utroskap at det krever mye for å gjøre inntrykk.
Men man tror på Kristin Scott Thomas (bortsett fra siste handlemåte). Den snart 50 år gamle skuespilleren har et ansikt, en mimikk og et kroppsuttrykk som levendegjør den lidenskapelig nyforelskede legefruen Suzanne idet hun bryter ut av et bedagelig og trygt, men seksuelt stivnet ekteskap. Dessuten er det morsomt nok en gang å se briten formulere seg utvungent på fransk.
Regissør Catherine Corsini gjør det likevel for enkelt for seg ved å male i rent svart-hvitt. Ektemannen (Yvan Attal) er en tvers igjennom usympatisk, selvopptatt fisk av en legemann. Elskeren er en følsom, spansk arbeider (Sergi López) med sterk erotisk utstråling.
Da har jeg langt mer sans for konstellasjonen i en parallell historie som ble vist under Berlinalen nylig, «What more do I want?» av italienske Silvio Soldini. Han lar kvinnen stå i valgets kval mellom en snill bamse av en samboer og en viril arbeider hun treffer på jobb. Da virker smerten i valget langt mer reell.
Corsini, derimot, gjør ektemannen til en iskald fyr som ikke tåler å tape ansikt og ære og derfor hevner seg på utspekulert, kvinnediskriminerende vis.
Men sett med norske øyne virker det underlig gammeldags at konflikten gradvis blir at den hjemmeværende Suzanne i mangel på egen inntekt ikke klarer oppbruddet fra hjemmet. Jeg tror de fleste norske ektepar i dag ville løst en slik skilsmisse på et langt mer anstendig vis. Dermed må «Oppbruddet» ses på som uttrykk for hvor nedverdigende og ydmykende kvinner behandles av sine menn i andre land og kulturer.
Det i seg selv er skremmende nok.