Skuespilleren Peter Sarsgaard har en slags søvngjengersk perversitet ved seg, som om du mistenker familiefaren for å forfølge hjemløse gjøkunger i regnet og lure sparepengene fra dem. Man blir nervøs av Sarsgaard. Jeg blir også nervøs av Vera Farmiga, for hun virker hele tiden som om hun gjør ting hun ikke vil, og når hun har bakvendt kjøkkenbenk-sex med ektemannen sin, tror du egentlig bare hun vil få blærekatarr. Jeg blir mest nervøs av Isabelle Fuhrman. Hun var bare tolv år da filmen ble laget, og hun ser ut som den mest mandelbetente ondskap som tenkes kan, og hun slippes løs hos en misfornøyd liten gutt og ei døv småjente for å erstatte dødfødt bebi. Himmel og hav. Du må si til deg sjøl at ungene du ser, bare spiller film. De er egentlig Sitting Bulls indianere, de er Peter Pans butlere, de er Händels vannmusikk og tolv av alt i nysølv, men virkelige er de ikke.
Fuhrman spiller den adopterte Esther, et barn fra helvete. Hun infiltrerer familien med utsøkt hverdags-ondskap, og du kommer til å sitte på den fuktige ytterkanten av stolen. Svett bak. Ikke bare innynder hun seg og lyger. Hun spiller også Tsjajkovskij feilfritt, noe som rammes av terrorlovene i USA. Plottet tykner så mye at du har følelsen av for mye potetmel i blodpølsa, og dessuten har handlingen en fiks overraskelse å by på til slutt da mor kommer kjørende halvdopa gjennom snødrevet og nesten krasjer med brøytebilen, for dette skjer i Canada. Der har de brøytebilder også! Nifst land. Familien bor i et Canadian Wood-funkis-hus i ytre skauen, og det kunne vært ei femmils-løype, og Fuhrman kunne vært en feilaktig dopa russisk mann.
Men spennende er det.