Igjen avhenger alt av Leonardo DiCaprio. Dersom han ser ut som en guttespeider på vei til jentedassen for å spionere på Magda med bomullstrusene, dør filmen kvikt. I «Shutter Island» får DiC. draget på skikkelsen sin. Jeg svelger alltid tungt når han starter i femtitalls-hatt og en frakk som han kunne gjemt «Titanic» i, men hovedpersonen får en ru og anspent tilstedeværelse som engasjerer på en troverdig måte nesten hele tida. Det er bra nok, for Scorsese har et bildeblikk som får deg til å sukke henført. Mannen kan lage film.
«Shutter Island» starter med at etterforskerne DiCaprio og Mark Ruffalo (også bra!) er på vei til et slags Arkham Prison for the criminal Insane. Her heter det Ashville og ligger på ei øde øy midt inn i en fantasirik manns mareritt. Politifolka kommer dit for å lete etter en forsvunnet pasient, men ikke før har de satt sine sjøsjuke bein på gal manns grunn, så pøser det på med uværsdrevet tvil. Du vet at det skjer noe her, men du vet ikke hva det er.
Er egentlig den forsvunne pasienten et sleipt påfunn for å fange den plagsomme etterforskeren? Er DiCaprio, med alle sine drømmer, sine hallusinasjoner og flashbacks til konsentrasjonsleiren Dachau, egentlig en slags Harry Angel? Jeg vet ikke, for siden pressevisningen startet for seint, fikk jeg ikke med meg slutten.
Og egentlig avhenger alt av den usette siste timen. Historien kan gå den tradisjonelle galehus-løypa og avsløre og avsløre myndighetenes eksperimenter med ting. Eller den kan lage en komplisert psykologisk-parapsykologisk rubik-kube av DiCaprios bevisste og ubevisste fragment-sinn og forårsake den samme sluttsjokka melankolien som i «Angel heart».
Som sagt; det vet jeg ikke. Men jeg vet at du kommer til å kroe deg i kinostolen over gleden ved passelig overdreven thriller-romantikk og fotografering med eventyr-sjel. Jeg vet at du blir fanga av den paranoiske spenningen.
Handlingen er behagelig utspedd med slitesterke skuespillere som Ben Kingsley, Max von Sydow, Emily Mortimer og flere til. Kingsley og von Sydow er residerende psykiatere i de gales helvete, og du skjønner fort at du heller ville sett døgnkontinuerlige OL-repriser enn å bli behandla i denne institusjonen.
Scorsese har et budskap forresten. Han vil at du skal begynne å røyke igjen.