Blu-ray-boks med «Alien vs. Predator» og oppfølgeren «Alien vs. Predator: Requiem», som jeg ikke tror har vært på plate før. Filmen er ikke akkurat det deiligste eventyret på sengekanten, men det er noe med vellykka Blu-ray-bilder som gjør at jeg blir sittende med skepsisen i fatle. Handlingen i denne toeren er virkelig ikke noe Morgenbladet kommer til å kaste bort mellomfaga sine på, men for noen bilder!
Filmen følger en slags mosaikk-oppbygning. Nede i den uvesentlige Tjatown der menn blir født med skyggeluer, kikker pizzabudet på jenta i rødt, men får juling av jockene, mens far og sønn forsvinner i skogen ved at det lille penistrynet spretter ut av begges buk. John hurts, som vi sier i alien-bransjen. Ei stabbete armydame kommer hjem fra krigen, en halvrånete storebror kommer hjem fra jailen. Og før noen egentlig er helt klar over hva som skjer, er byen overfylt av skapninger med sammenleggbare julebord-kjefter og en etterforskende rastafari-vill atom-Predator som klikker med noe som antakelig er en aluminiumsdrøvel. Pizzaguy skal bade natte-naken i skolebassenget med dame, men jockene kommer og snart også så mange magesprettere at det blir en slags verdenskrigsfilm.
Nei da. Ingen av oss liker sånt som dette. Da «Alien» og «Aliens» kom, var bare synet av udyret eksotisk nok til å skape underholdning i bakhjernen. Nå er vi litt bortskjemte av oss, og sjøl om skalldyr-fjesa ennå snørrer som en pelsdyr-allergiker på symfonikonsert, blir vi ikke så imponerte. Handling teller. Og den kommer til å bety mer og mer. 3D er bare ett av mange foreløpige tiltak for å ta oppmerksomheten vekk fra dårlig manus-skriving.