Katherine Heigl spiller TV-produsent og har oppsatt sekretærhår siden hun jobber i en nyhetsredaksjon der alle er uvenner og klager som småjenter. Hun har ingen mann og lave seertall. Gerard Butler spiller en slags kanal-ape som gestikulerer over hele skjermen og uttaler seg om den hensiktsløse ved kjærlighet. Han blir ansatt i Heigls TV, og hun må være med ham.
Alle vet hva som skal skje. Det skjer. Men filmen har dessuten en del middelaldrende American Pie-scener, som da gift ankerpar får den store lysta på hverandre på direktesending og Heigl tar en ufeika Meg Ryan på restaurant fordi hun har gått til korpie-middag med den vibrasjonstrusa som Butler ga henne, og så stjal gutten på nabobordet fjernkontrollen.
Egentlig er «The ugly truth» en fantasiløs Doris Day-film, men når butleren som i sin tid spilte brystnaken spartaner plutselig er bustete brakke-skojar som sier til damer at de burde knipse knotten oftere – da oppstår en slags fornying av begrepet «filmer for gamle mennesker». Vissent vidd oppstår. Ikke si noe om dette til rabbien min eller tante Teresa fra Calcutta, men det hendte jeg lo. Musikken er en forbrytelse.