Chanel var like fullt misfornøyd. Som årvåkent barnehjemsbarn hadde hun vennet seg til å se på kvinners klesdrakt som fengselskostyme. Nonnene med sine måkete skulpturhoder. Sosietetskvinnenes tarmkrympende korsetter og utstafferte kurtisanekjoler som tok ansikt og personlighet fra et helt kjønn. Coco så at mennenes enkle klesdrakt fremhevet personen. Hun gjorde noe med det. Lukk igjen boka og ta friminutt. Skriv fire linjer til onsdag.
For dette kunne blitt skolefjernsyn om det ikke hadde vært for Audrey Tautou. Hun kommer fra ei håndkjerre, som om hun var ett av Mor Courages barn, og fordi hun sang om Coco på kafé, traff hun adspredelses-lystne levemenn med penger og havnet som klovn i sosieteten. Tautou ser ut som Macaulay Culkin i rollen som Le petit prince. Hun har en livssulten overleppe som likner en dårlig sydd kant. Men ved siden av det garcon-sensuelle er hun kraftfull, ubøyelig og sta. Det er den rollen Tautou gjør sannsynlig: Sjøl om hun funker som en slags luksusprostituert hos en snill godsgubbe, skaper hun seg sjøl som menneske og yrkesperson. Hun forvandler kvinner til kvinner i stedet for oppsatser, og hun blir et fransk madonna-hore-ikon, slik Piaf var det.
Filmen skildrer også romansen med en britisk kullmagnat. Alessandro Nivola ser ut som en Errol Flynn-parodi, og skildringene av Cocos forelskelse er det svakeste ved denne biografien. Drivhjulet i handlingen er egentlig Benoit Poelvoorde som levemannen. Han fyller filmen med mild utvikling og skaper et ømt og forsiktig fundament for Audrey Tautous trygge rolle.