Da Jack Nicholson ble varulv en gang i forrige århundre, var det mest for det eggende samværet med det anspente dame-akset Michelle Pfeiffer. Det fantastiske med Gary Oldman som «Dracula» var at menn ville bli som ham. Varulven og vampyren er egentlig kvinnedrømmer, for etter fire dagers forlovelse begynner de å forestille seg latinske bassengrensere og svette håndverkere med håndleddshår som likner hesjetråd.
«The wolfman» hadde muligheten. Benicio del Toro er ikke bare en dugelig skue-spiller, han har også syndige øyne med overbevisende sensuell vedfyring. Emma Blunt ser ut som enn sart, hjertesvulmende Tsjekhov-kvinne i profil, og man aner at den russiske sommerstue-stillheten i ansiktet hennes egentlig godt kan føre til freudianske kennel-orgier. Det blir ikke så mye erotikk i «The wolfman», for erotikk finnes ikke egentlig på film lenger. Erotikk er bønder som simulerer forelskelse i reality-fjøs.
Men filmen er vakker som en bildebok. England er som vanlig nesten dogmatisk tåkelagt, skogene er som lysfattige Rødhette-eventyr, i de små landsbyene myldrer merkelige gamlinger med kinnbarter og kategorisk pubsnakk. «The wolfman» er et nydelig lysbildeshow som plutselig eksploderer i en serie blodfontener, når lykant-ropene kommer halsende gjennom skogen og slår hodet av borgere med ett eneste slag.
Anthony Hopkins er tilbake som leverspiser, men denne gang uten chianti. Han er en nydelig asosial godseier som mister den ene sønnen til et beist, slik at den andre må komme hjem for første gang siden pappa putta ham på galehus. Del Toro er skuespilleren Lawrence, en mann med skremmende flashbacks. Emma Blunt spiller frøken Conliffe, som var forlovet med den døde bror og har et blikk som kan kurere prostata. Ved et uhell blir Lawrence bitt av varulven, og så blir han sjøl en ambivalent CGI-vampyr.
Det er heftige spesialeffekter i «The wolfman», men jeg føler at de ikke først og fremst forsøker å imponere meg, heller få meg til å opp-leve stemning. I boss-fighten mot slutten beveger de visuelle paradoksene seg på grensen til parodien, men OK. Det holder. Filmen ligger et sted mellom Scooby-Doo og «Twilight», og poesien er OK, men ikke avhengighetsskapende.