Logan Lerman spiller Percy Jackson med et Disney-tryne som kunne ha deita Hannah Montana i tjue minutter, og hans finslig-flørteriske mutant-omgang med Alexandra Daddario ville ha passert ukommentert på gata i Oslo-Grønland. S&M-gruppa i Nye KrF vil hive tyggiskuler opp i prosjektørlyset og rope «salig».
Hoved-elementet er CGI-versjoner fra den greske mytologien. De ser litt ut som McDonalds-leker og oppfører seg som de skal: Voldsomme tryllerier, mektige mega-monstre, vannmengder og ildkuler og Pierce Brosnan hengt som en hest. Uma Thurman derimot er trynegeniet Medusa og må spille mesteparten av filmen uten kropp.
Det har seg sånn at noen har stjålet Zeus lynsverd. Det blir han sur av, og siden Poseidon likner på Putin, får han skylda. En amerikansk gymnasgutt med ADHD-tendenser oppdager uforvarende at han har superkrefter og fraktes av en kamuflert geit til X-men-akademiet for avkommene mellom greske guder og amerikanske kvinner.
Jo. Dette kunne vært urfolk-temaet i denne filmen, men Camp Sludderogvas funker like idyllisk som en korps-samling uten forstyrrende tubatrening i Geiranger (filmen er tatt opp ved Vancouver, og det er ikke snø der). Gutten vår derimot må dra til Hades for å redde verden og mor si, og geite-buddien får være med, sammen med ei basketstor sverdsnuppe i lærvest og enstavelses-fjes.
Det skjer en masse bråkete ting, og tilhengerne av 3-D-lyd uten høre-apparat vil føle seg vel når gudenes utpust får trusestrikken til å vibrere. Men det er ingen spenning i handlingen, det er ingen å holde med, og replikkene er verre enn fjortisblogger om sminke og dokkeklær. Filmen er laget med en nesten demonstrativ mangel på ærgjerrighet. Det finnes ikke en eneste scene som er bedre enn «Natt i museet».
Men OK. Du slipper briller.